Nytt verv: Britt Ås
Ferdig utdanna hjelpepleier i 1979, tillitsvalgt, hovedtillitsvalgt, fylkesleder i Norsk Helse- og Sosialforbund, nestleder i Fagforbundet Troms og nettopp fylt femti.
15.11.2008
av
Ellisiv Solskinnsbakk Selnes
Sist oppdatert: 22.01.2009
– Det nytter ikke å være en skinnende stjerne på himmelen alene. Min rolle er å være pådriver og sørge for at Fagforbundets politikk når fram og blir gjennomført. Så må jeg få med meg de andre på det jeg gjør, sier Ås.
Da tidligere fylkesleder Sylvi Nergård fratrådte vervet tidligere i høst, ble det innkalt til ekstraordinært fylkesmøte.
– Vi ønsket å velge nye ledere framfor å konstituere. Nå er vi valgt fram til 2011, og på den måten har vi fått mer arbeidsro, forklarer Ås.
Når en har nærmere 13 000 medlemmer å passe på, er det de gode hjelperne som gjør at en ikke blir fratatt nattesøvna.
– Det som er nytt for meg nå, er de administrative oppgavene. Men jeg har mange flinke personer rundt meg, og alt vi oppnår, er betinga av det samspillet. Gro Harlem Brundtland sa en gang at det nytter ikke å være en skinnende stjerne på himmelen alene. Det er viktig at vi som er sentrale tillitsvalgte i fagforeninger, fylker og sentralt har dette klart for oss. Krafta vår består ikke i å kjøre sololøp – men å involvere og ta hele organisasjonen i bruk.
Er det enkeltsaker eller seire du husker ekstra godt?
– De fleste seirene har man jobba lenge og kontinuerlig for å oppnå, derfor husker jeg dem ikke som enkeltstående. Men det var ganske stort da Kommuneforbundet og Helse- og Sosialforbundet i 2003 ble til Fagforbundet. Etter sammenslåingen har vi jobba mer samfunnspolitisk, og flere saker har havna i søkelyset. Det er også veldig stor deltakelse. I Troms har vi aktive fagforeninger som også er synlige i mediebildet.
I tillegg til å kjempe for retten til heltid, er troen på velferdsstaten en viktig drivkraft.
– Jeg vil være med på å sørge for at velferdsstaten fortsatt kan vokse fram. Tjenestene skal ikke variere etter lommeboka, fastslår Ås.
Musikalsk åpenbaring
Ikke bare deltar hun i det politiske liv, hun har også blitt mer og mer musikk-elsker.
– Når jeg ramler ned i sofaen på fredagen, kommer samboeren fram med konsertbilletter til lørdag, så da må jeg være klar, smiler hun. Jeg var i Italia for fire år siden og hørte en mannlig sanger synge fra La Bohemé. Det var så nydelig at jeg kunne dødd der og da. Sangeren var blind og i tillegg hadde han cerebral parese. Men han sang som en gud. I ettertid har jeg fundert over denne opplevelsen i et mer politisk lys; at han med sine handicap kunne gjøre noe sånt. Vi trenger å bli minna om at ALLE har noe å by på. Det er så fort gjort å tenke begrensninger.