Lønnstyveri

Sosial dumping beskriver den nedadgående spiralen og forverringen av lønns- og arbeidsvilkårene i norsk arbeidsliv. Det er et kjent begrep, og den ulikheten som begrepet beskriver tar et stort flertall av befolkningen avstand fra.

17.02.2020 av Spesialrådgiver Anne-Grethe Krogh
Sist oppdatert: 19.11.2020

Bård Skarra

Sosial dumping er et vidt begrep, som ikke er særlig nyttig for jurister og lovgivere. Vi trenger en ny underkategori som fanger opp alle formene for lønnstyverier. Fra før har vi har en lov mot både hvitvasking og menneskehandel, men nå trenger vi mottiltak som kan avskrekke arbeidsgivere fra å stjele fra sine ansatte.

Det er et paradoks at arbeidstakere som stjeler fra sine arbeidsgivere risikerer bøter og fengselsstraff med inntil seks år, mens arbeidsgivere som stjeler fra sine arbeidstakere ikke gis noen form for straff. Vi har ikke statistikker, forskning eller dommer å vise til. Det er dessverre ikke uvanlig at kriminalitet mot arbeiderklassen gjøres usynlig på denne måten. Det har aldri vært likhet for loven.

Lønnstyveri, eller Wage Theft, er et innarbeidet internasjonalt begrep og Fagforbundet tar det nå i bruk. Det er på tide å presist beskrive de lovbruddene som arbeidsgivere begår. Når loven brytes, må det kalles lovbrudd. Ikke useriøsitet, underbetaling, drive på siden eller tøye strikken.

Det foregår lønnstyveri:

• når arbeidsgiver ikke betaler tarifflønn eller allmenngjort lønn.
• når arbeidsgiver ikke betaler inn obligatorisk/avtalefestet pensjon.
• når arbeidsgiver ikke sørger for lovpålagt yrkesskadeforsikring.
• når arbeidsgivere presser ansatte til å opptre som selvstendig næringsdrivende/kontraktører, og med det frasi seg rett til sykepenger, pensjon, overtidskompensasjon osv.
• når arbeidsgiver ikke betaler for alle arbeidede timer.
• når arbeidsgiver ikke betaler overtid.
• når arbeidsgiver ikke betaler lovfestet ferielønn.
• når arbeidsgiver pålegger arbeidstakere å arbeide i lovpålagte og ubetalte pauser.
• når arbeidsgivere pålegger arbeidstakere å jobbe ubetalt før og etter skift. Også kalt dugnad av noen norske arbeidsgivere.
• når arbeidsgivere ikke sørger for lov- og forskriftspålagt verne- og sikkerhetsutstyr.
• når arbeidsgiver konfiskerer tipspenger.
• når arbeidsgiver forlanger «payback», dvs. betale tarifflønn/allmenngjort lønn, men så forlanger at deler av lønnen blir tilbakebetalt til arbeidsgiver.
• når arbeidsgiver unnlater helt å betale ut lønn – eksempelvis til dagarbeidere.
• når arbeidsgiver benytter strategiske konkurser for å unngå å betale sine forpliktelser overfor arbeidstakere.

Rapportene om arbeidsmarkedskriminaliteten i Norge viser få tegn til bedring. Innstramming noen steder har heller ført til alvorligere brudd. Manglende tiltak fra regjeringshold, har medført at arbeidsmarkedskriminaliteten får bedre fotfeste og sprer seg til stadig nye sektorer. Mens vi trenger massiv nasjonal satsing, prioriterer regjeringen den kriminaliteten som går utover næringslivet og som har konkurransevridende effekt. Arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir nedprioritert. Lønnstyveri er lovbrudd, og språk er makt!