Norge valgte statlig eierskap, Alberta valgte privatisering

For to-tre år siden var jeg så heldig å ha et studieopphold hos Fagforbundets to søsterorganisasjoner i Canada. Til sammen har de en million medlemmer. Selv om Canada i nyere tid ikke har vært styrt av sosialdemokratiske partier, har landet utviklet en velferdsstat som ikke er så ulik den norske, skriver informasjonssjef i Fagforbundet, Tone Zander.

07.12.2017 av Tone Zander
Sist oppdatert: 06.02.2019

Bård Skarra

Selv om Canada i nyere tid ikke har vært styrt av sosialdemokratiske partier, har landet utviklet en velferdsstat som ikke er så ulik den norske. De har for eksempel offentlig helsevesen, statlig studielånsfinansiering og folketrygd. Som hos oss, er presset på de offentlige ordningene stort og privatisering og innsparing tar tryggheten fra mange mennesker. En annen likhet mellom oss og Canada er at begge land er oljeprodusenter.

Den store forskjellen er at mens vårt land var styrt av kloke politikere som Jens Evensen og Finn Lied som sørget for statlig eierskap til olja, valgte Alberta, den største oljestaten i Canada, å privatisere sin oljeproduksjon. Resultatet er at hos oss kom oljerikdommen alle til gode, og at vi har bygd opp et rekordstort oljefond hvor hver nordmann eier godt over en million kroner hver. I Alberta har de verken klart å bygge opp et stort fond eller å fordele rikdommen på alle innbyggerne. Tvert imot, det er de aller rikeste som har grabba til seg mesteparten. Canadas aller rikeste bor i Alberta og ulikheten er betydelig høyere her enn i resten av landet.

Hva har så Canada med den norske modellen å gjøre? Kanskje ikke så mye annet enn at historien om Alberta, som har omtrent like mange innbyggere som Norge, er et godt eksempel på hvordan et lands ressurser kan ranes fra folk flest. Et eksempel på at når høyresidas politikere og de aller rikeste sammen får styre utviklinga, så får vi et resultat som er det motsatte av det den norske modellen legger opp til: Rettferdig fordeling, trygg økonomisk styring, felles velferdsordninger, og et seriøst og organisert arbeidsliv.

En tøff og sterk fagbevegelse er avgjørende for eksistensen og utviklingen av den norske modellen. For selv om oljen har gitt oss rikdom, så er det måten vi velger å forvalte den på og styre samfunnet på, som gir resultatene. Til tross for de gode resultatene med velstandsøkning, rettferdig fordeling og høy grad av tillit og likestilling, er den norske modellen truet. Mange er utenfor arbeidslivet. Angrep på arbeidstakernes rettigheter med sosial dumping og midlertidige ansettelser og kommersialisering av velferdstjenestene, bidrar til større forskjeller og utrygghet for framtida. Med færre i arbeid og mange med løse arbeidsavtaler, synker organisasjonsgraden.

I Fagforbundet øker medlemstallet jevnt og trutt. Det skyldes dyktige tillitsvalgte, stor verveinnsats, gode resultater i tarifforhandlinger og et aktivt politisk engasjement for å ivareta velferdsstaten og et seriøst arbeidsliv. Som landets største fagforbund har vi stor innflytelse. Mitt ønske etter mer enn 25 år forbundet, er at Fagforbundet fortsetter å være den samlende og inkluderende drivkrafta på venstresiden i norsk samfunn og arbeidsliv. Å være den store forkjemperen for den norske samfunnsmodellen er den beste måten å ivareta medlemmenes interesser på.