Venstresiden vant – på et vis

Fem prosent av velgerne gikk fra høyre- til venstresiden. Det kan føre til at dem som i dag er seierherrer neste år blir tapere, og at Jonas Gahr Støre blir statsminister, skriver Aslak Bonde i kommentaren.

29.09.2017 av Aslak Bonde, journalist og kommentator
Sist oppdatert: 06.02.2019

I demokratier der man har mange partier, mange valgkretser og ulike former for sperregrenser skjer det ganske ofte at velgerbevegelsene ikke gjenspeiles i maktforskyvinger. I tre av de fire siste norske valgene har det vært knappe velgerflertall for en annen konstellasjon enn den som fikk flertallet i Stortinget. De rødgrønne nøt godt av det i 2005 og 2009. I år var det de blå-blå som hadde flaks og fikk mer enn halvparten av stortingsplassene, selv om de ikke fikk flest stemmer.

Det norske systemet er likevel såpass demokratisk at velgernes vandring denne gangen vil gi seg utslag i en mer venstre- og/eller sentrumsorientert politikk enn tidligere. Årsaken er at Erna Solbergs regjering etter valget vil være avhengig av både Venstre og Kristelig Folkeparti for å få sin politikk igjennom, og at Krf har gjort et klart valg om ikke å gå inn i regjering med Høyre og Frp.

Selv om Krf-leder Knut Arild Hareide har gjort det klart at han ikke vil felle Erna Solbergs regjering denne høsten, er han etter hvert blitt tydelig på at han kan komme til å gjøre det senere i stortingsperioden. Hvorvidt det da blir regjeringskrise, og om Jonas Gahr Støre overtar som statsminister, er avhengig av mange ulike faktorer, og det gir lite mening i å spekulere over det nå. Det viktige poenget er at vissheten om en mulig regjeringskrise i seg selv påvirker politikken.

Kristelig Folkeparti kommer til å presse Erna Solbergs regjering til å føre en politikk som er mer distriktsvennlig. Foten blir satt ned, dersom regjeringen fremmer såkalte usolidariske budsjettkutt, og Høyres og Frps reformiver blir bremset. Erna Solberg kan forsøke å presse Krf på plass, men da løper hun en stor risiko for å miste makten.

Så er spørsmålet om Krf har styrke til å kjøre tøft mot den blå-blå regjeringen. En god del av partiets tillitsvalgte og noen av stortings-representantene er livredd for å stille seg i en posisjon der de i praksis blir støtteparti for Ap. Analysen denne høsten er likevel at denne høyre-orienterte delen av partiet er i mindretall både i stortingsgruppa og i landsstyret. Knut Arild Hareide har støtte nok til å føre en selvstendig og tøff opposisjonspolitikk.

Et annet spørsmål er hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet kommer til å utnytte mulighetene for å lokke Krf over på den andre siden av den politiske midtlinjen. Vil de tenke taktisk, og handle slik at de skaper regjeringskrise, eller vil de se seg tjent med å bygge partiet i opposisjon?

Spesielt i Ap, og i arbeiderbevegelsen, kommer diskusjonen til å gå. Det overraskende valgnederlaget har ført til en selvransakelse som foreløpig ikke er konkludert. Likevel virker det ganske klart at Ap nå vil samle seg om å føre en mye krassere opposisjonspolitikk enn det har gjort i de fire foregående årene. Det kan gi mersmak, og føre til at partiet neste høst vil være mindre maktsøkende enn vanlig. Kanskje ledende Ap-folk ikke vil overta makten før de vet hva de skal bruke den til. Og det kan ta sin tid.