Forskjell på folk

Jeg er så lei av snakket om sliterne, sa en kompis av meg. Det nærmet seg lønnsoppgjør. LO var på offensiven, i år skulle de som var lavest på lønnsstigen, sliterne i offentlig sektor, få et skikkelig løft, og NHO knurret, skriver Cathrine Sandnes, leder av Manifest analyse.

13.10.2015 av Cathrine Sandnes, Manifest analyse
Sist oppdatert: 12.09.2016

- Hvem er liksom disse sliterne? De er på vei ut av det norske arbeidslivet, sa min venn, som i dette øyeblikket var i ferd med å bli en eks-venn.

På dette tidspunktet, hadde vi hatt åtte år med god vekst i norsk økonomi. Oljeprisen sto nær 100 dollar fatet. I motsetning til meg, kommer kompisen min fra gode kår. For ham har det aldri vært forbløffende at mennesker tjener en million i året. Men jeg tror han ville blitt forbløffet om han oppdaget hva folk rundt ham faktisk tjener: De som passer barna hans. De som betjener ham i Rimi-butikken. Bussjåføren, de som vasker kontoret, de som jobber for ham og – ikke å forglemme – de som tar hånd om hans slagrammede far.

Denne samtalen tenkte jeg på lenge. Først fordi jeg var provosert over min venn, eks-venns, holdning til slitere, som vi i gamle dager kalte arbeidsfolk. Dernest fordi han ikke ser sine egne privilegier og, kanskje mest, fordi det er mange som deler en slik oppfatning. På et nivå har han rett. Sliterne, altså arbeiderklassen, finnes ikke lenger. Ikke sånn som de har kjent seg selv, eller slik omverdenen har kjent dem.

Sier man arbeider i dag, får man gjerne opp et mentalt bilde i falmede farger av en mann med vernehjelm og kjeledress, fra tidligere tider. Men definerer seg som en alminnelig arbeider i dag? I Norge, sies det at alle er middelklasse. De fleste sier at de selv tilhører middelklassen. Det gjelder både de som plasserer seg langt over det økonomiske snittet, og de som plasserer seg et godt stykke under. Undersøkelser viser også at nordmenn generelt tror de økonomiske forskjellene mellom folk er mye mindre enn de faktisk er. Eksempelvis tror flertallet at butikkansatte tjener femti prosent mer enn de egentlig gjør. Mens de tror topplederne tjener fire ganger mindre.

Å insistere på at «vi er alle middelklasse» er maktelitens beste venn. Et verdensbilde hvor vi alle er i samme båt, tilslører interessemotsetningene som alltid finnes mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. For det er klart: Hvis alle er like rike og mektige, er det mulig å etablere en forestilling om at det er i alles interesse å lage «fleksible ordninger i arbeidslivet», enten det kommer i form av løse tilknytninger, midlertidige ansettelser eller individuell avlønning. Det er en sterk forskyvning av makt. Fra den som selger arbeid, tilbake til den allerede mektige kjøperen av arbeid.

Spør du en lærer, en journalist, en vernepleier eller hun som jobber i butikken om de ser seg selv som arbeidere, er sannsynligheten stor for at de svarer nei. De ser ikke seg selv i den store fortellingen om «kampen mellom arbeid og kapital». Læreren ser sjelden slektskapet til sin fetter i industrien. Kanskje vil hun til og med bli fornærmet om du antyder at hun tilhører arbeiderklassen. Selv om arbeider strengt tatt ikke er noe grunnleggende annet enn å være lønnsmottaker. Og selv om de, nå som for hundre år siden, fortsatt må slåss for å få sin rettmessige del av kaka.