Demokratiet er ingen selvfølge – bruk stemmeretten!

Er det så nøye hvem som drifter velferdstjenestene våre? Er det så farlig som de sier om rusomsorgen og barnehagene ikke eies og driftes av kommunen? Svaret er et utvetydig og rungende JA, ifølge Sara Bell, leder av Fagforbundet Bergen.

31.08.2015 av Sara Bell, leder av Fagforbundet Bergen
Sist oppdatert: 12.09.2016

For å opprettholde tilliten til skattesystemet må vi kunne vite at pengene går til velferdstjenester og ikke til privat berikelse. Når det offentlige bevilger penger til barnehager, skoler og sykehjem, så skal hver eneste krone gjøre nytte for seg der barna og der de eldre er. Nylig uttalte Venstres førstekandidat i Bergen, Erlend Horn at: «For Venstre er det ikke viktig om sykehjemmene er offentlige eller private; det viktige er at de eldre som bor der får god og trygg omsorg. (...) Vi i Venstre tror ikke dyktige ansatte bryr seg noe mer eller mindre om de eldre avhengig av om de jobber på et offentlig eller privat sykehjem».

Horn har neppe snakket med Vanitha Thayaparan, hjelpepleier på Aleris alders- og sykehjem i Oslo. Hun tjener nesten 90 000,- mindre i året, enn om hun hadde vært ansatt i kommunen. Han har sikkert ikke pratet med hjelpepleier Ellen Arnebrott heller, som nå tjener 7 000,- mindre i måneden enn sin mann som har samme jobb som henne – bare at han jobber i kommunen.

Selv om lokalvalg er geografisk og kulturelt nært, så er de viktigste konfliktlinjene i denne valgkampen ikke ulike de politiske motsetning-ene resten av Europa befinner seg i, syv år etter finanskrisen. Etter sommerens hendelser i Hellas og EU er i alle fall en ting klart: Maktbalansen mellom alminnelige lønnsmottakere og storkapitalen heller i feil retning, og det demokratiske underskuddet er stort.

Mens EU har reagert på finanskrisen med usosiale kutt, har Luxembourg forhandlet fram en avtale som har resultert i skatteunndragelse fra omkring 340 store, internasjonale selskap. Årlig betyr dette at 8 000 milliarder skattekroner som skulle ha havnet i felleskassen ikke går til velferdstjenester og investeringer i arbeidsplasser. Beløpet tilsvarer to ganger det samlede budsjettunderskuddet i EU. Når vi tillater velferdsprofitører inn i offentlig sektors tjenester, plasserer vi oss i den samme bevegelsen mot et demokratisk underskudd. Vi mister demokratisk styring og kontroll med viktige tjenester, samtidig som de midlene vi bevilger til eldreomsorg, barnehager og barnevern havner i skatte-paradiser.

Et forsvar for offentlig sektor må både handle om å kreve at offentlige tjenester driftes av det offentlige under demokratisk kontroll, parallelt med at vi skal arbeide for et raust og inkluderende arbeidsliv og best mulige tjenester for dem som trenger det. Den offentlige velferden egner seg ikke som butikk.

Vi trenger gode folkevalgte, like mye som vi trenger gode tillitsvalgte. Den politikerforakten som konkluderer med at det ikke er verdt å engasjere seg i politikk, at det ikke nytter å bruke stemmeretten, tilslører noe av det viktigste ved folkestyret; at graden av deltakelse ved valg er avgjørende for demokratiet og avgjørende for livene våre. Politisk avmakt og forakt for politikk fører som oftest bare til at de som trenger demokratiet aller mest trekker støtten sin, og blir sittende fast i sofaen.