Hvem er finansbransjen egentlig til for?
Til tross for at finanskrisa i Europa ryster et helt kontinent, må få av eierne av finansinstitusjoner betale for sine spekulasjoner. Det skriver Steinar Fuglevaag, rådgiver i Fagforbundet, i denne kommentaren.
17.02.2012
av
Steinar Fuglevaag
Sist oppdatert: 27.02.2012
Med få unntak, har statene villig stilt opp for å
redde sine finansinstitusjoner, uten å stille dem som eier
institusjonene til ansvar for det økonomiske rotet. Under
finanskrisa tidlig på 90-tallet nullet den norske staten
verdien av aksjene og overtok finansinstitusjonene som var verst
stilt. Det har norsk finansnæring ikke glemt.
Kanskje er det en av grunnene til at DNB Livsforsikring nylig gikk
ut i og sa de ikke vil tilby nye kunder ytelsesbasert
tjenestepensjon. Slike pensjoner har garanti for hvor mye folk skal
få, slik vi har i offentlig sektor. DNB vil tvinge fram
løsninger som ikke innebærer risiko for seg selv. For
oss arbeidstakere betyr dette at muligheten til å vite hva vi
kommer til å få i pensjon blir dårligere. Dette
er IKKE en grei politikk. Det er mulig man kan argumentere for at
selskapet skal redusere risikoen for tap, men når de
gjør seg selv til en politisk aktør, er de ute og
seiler. Det er regjeringa som legger politikken, og er det ikke til
og med slik at det er staten, ved den samme regjeringa, som eier
store deler av DNB?
Finansbransjen har ansvaret for viktige funksjoner i vårt
moderne samfunn. De sørger for at vi kan betale våre
regninger, passer på sparepengene våre, ivaretar
trygghet gjennom pensjonsordninger og forsikringer og formidler
lån når vi trenger det. Men er veksten i
finansbransjen en konsekvens av reelle behov i samfunnet? Er det
riktig å kalle inntektene fra kreative finansielle
instrumenter for verdiskaping? Er det ikke sånn at når
noen vinner, må noen også tape?
Det er ikke gullgutta i de fine kontorene som rammes av krisa i
Europa. I den siste krisepakka til Hellas har EU stilt krav om at
landet kutter minstelønna i landet med 22 prosent. For dem
under 25 år vil minstelønn kuttes enda mer og dermed
ligge på knappe 3 900 kroner i måneden.
Lønnsøkning etter ansiennitet vil også fjernes.
Krisepakken krever permittering av 15 000 offentlige ansatte, og
nedskjæringer på til sammen 150 000 statsansatte innen
2015. Nesten halvparten av unge mellom 16 og 24 år er
arbeidsløse.
I dette perspektivet er debatten om offentlig tjenestepensjon
liten, men ikke uten sammenheng. Vi må kunne kreve at
finansinstitusjonene tar sitt samfunnsansvar ved å
løse de primære oppgavene vi har behov for.
Regjeringen må ikke la seg diktere av finansinstitusjoner som
tjener gode penger til lav risiko, når de skal etablere
forutsigbare tjenestepensjoner. Vi skal fortsatt vite hva vi kommer
til å få i pensjon den dagen vi skal ha pensjonen
utbetalt. Krisa i Europa er ikke vanlige arbeidsfolks skyld, og det
er feil og la dem og oss betale for galskapen.