Fagfolk: Plikt til å si i fra

Ivar Johansen (SV) vil ha fagfolk mer på banen i offentlige debatter som angår deres fagfelt.

31.01.2011 av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo/hovedstyremedlem i KS (SV)
Sist oppdatert: 01.02.2011

Som folkevalgt gjennom mange år, blant annet 24 år som bystyremedlem i Oslo, spør jeg meg ofte: Hvorfor kommer ikke fagfolkene på banen i den konkrete saken vi her har til behandling?

Hvorfor står de ikke opp i kamp for utsatte grupper? For de mest hjelpetrengende som selv verken har ork eller evne til i tilstrekkelig grad å kjempe for at de får hjelp og et verdig liv? Hvorfor bruker de ikke sin fagkunnskap til å delta i den alminnelige samfunnsdebatten?

Jo da, vi har brukerorganisasjoner, og også pårørendeorganisasjoner. Og de gjør alle en utmerket jobb. Også når det gjelder å slåss for utsatte og hjelpetrengende grupper.

Relativt ofte hører jeg som folkevalgt fra organisasjoner som Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Fysioterapeutforbundet og Fagforbundet. Men veldig ofte er dette knyttet til bemannings- og ressurssituasjonen, lønns- og arbeidsforhold, stillinger og lignende. Forhold som selvsagt har betydning for dimensjonering og kvaliteten i tjenestetilbudet, men som allikevel er mest knyttet til medlemmenes mer tradisjonelle egeninteresser. Og for å understreke det; fordi dette har betydning for kvalitet ønsker jeg slike henvendelser som folkevalgt.

Men jeg savner større tilstedeværelse fra fagfolk i den generelle samfunnsdebatten:
– At ungdomsarbeidere er tydeligere i den offentlige debatt når fritidsklubber og forebyggende tiltak for barn og unge trues av nedlegging.
– At ansatte i for eksempel i rusomsorgen er tydeligere når de ser at mangel på sosial boligpolitikk fører til at bostedsløse i praksis blir henvist til å sove under broer og i trappeoppganger.
– At helsepersonell tydeliggjør at når så få står på venteliste til sykehjemsplass så er dette ikke uttrykk for behovsdekning, men at betalingsordninger kombinert med administrativt og politisk press tilsier at man ikke skal sette folk på venteliste.

Så vet jeg at en av forklaringene på dette er knyttet til forventninger om lojalitet til politisk- og administrativ ledelse. Ansatte gis det inntrykk at det er illojalt om de i offentligheten er kritisk til regjerings- eller byrådsforslag eller er kritisk til hva som gjøres/ikke gjøres på et felt. Det lages interne reglementer for hvem som skal kunne uttale seg til media.

Jeg har den klare oppfatning at kommunalt ansatte i første rekke skal ha sin lojalitet knyttet til brukerne av tjenestene. Det innebærer for eksempel at helse- og omsorgspersonell skal bruke sitt fag og kunnskap fra eget arbeid til å slåss for at vi har et tilstrekkelig dimensjonert og kvalitativt godt tjenestetilbud. Der politisk ledelse farer med tåkeprat, tilsløringer eller gir feilaktige beskrivelse av virkeligheten er det etter min oppfatning fagfolkenes plikt til å si i fra både i forhold til folkevalgte beslutningstakere og offentligheten.

Kommunesektorens mange dyktige fagfolk har et betydelig ansvar for å bidra til at den offentlige debatten får nødvendig tilfang av kunnskap og faglige perspektiver.