Fortellingen om Norge – hvilket mangfold?

Det erklæres stadig vekk at vi er et flerkulturelt og mangfoldig samfunn. Samtidig synes diskursen om vårt flerkulturelle og mangfoldige samfunn å være mer preget av ensidighet.

02.02.2009 av Anita Rathore, OMOD
Sist oppdatert: 08.02.2009

Jeg opplever i likhet med for mange andre personer med minoritetsbakgrunn at vi etter 9-11 alle ”ble” muslimer. Dette uavhengig av bakgrunn fra Chile, Namibia, Vietnam, Frankrike eller Honduras, eller om man er hindu eller ateist. Ser man på mye av fokuset i krysning mellom kjønn og politikk handler det stort sett om muslimske kvinner. Som oftest fremstilles den muslimske kvinnen som undertrykt. Dette bildet bidrar i sin tur til å skape et bilde av den muslimske mannen som undertrykker, og den hvite mann som frelser med den hvite kvinnen som sammenligningsmål for fullkommen likestilling. Hvor ble det av kunnskapen om at Asia er det kontinentet som har hatt flest kvinnelige statsledere i nyere tid, og det også i land der en betydelig andel av befolkningen er muslimer?  

Hvorfor er det viktig å nevne dette? Vi har fått en ny generasjon ungdom med minoritetsbakgrunn i Norge som er født og/eller oppvokst her, og som i utgangspunktet opplever at de hører til dette landet. Gjennom vårt møte med ungdom erfarer vi at disse ungdommene opplever at de ikke ”får lov” til å være norske på grunn av bakgrunnen deres og assosiasjonene etniske nordmenn har til denne.  

I fjor gjorde vi en undersøkelse om hvordan det er å være minoritetselev i en majoritetsskole. Et tema som stadig dukket opp i intervjuene med ungdommene er hvordan de opplever at minoriteter fremstilles i media, en fremstilling de ikke kjente seg igjen i. Samtidig uttrykte de at mediefremstillingen åpenbart hadde en effekt på hvordan omgivelsene deres opplevde dem, og at det også gjaldt lærerne deres.  

Det at fortellingen om Norge slik den tegnes i det offentlige rom oftest ikke er noe ungdommene kjenner seg igjen i og kan identifisere seg med, er en utfordring for hele samfunnet. Vi kan ikke bidra til en situasjon der en generasjon unge mennesker føler seg fremmedgjort. 

Politikkutforming, forskning, forståelse av samfunnet og så videre vil være preget av våre holdninger. Vi liker å tro at vi er objektive og nøytrale, men lang erfaring med likestillingsarbeid har vist oss at så ikke er tilfelle. Det har også vist oss at vi stadig må utfordres i forhold til våre vante forestillinger. Når majoritetssamfunnet synes å være i utakt med det minoritetsungdom ser og opplever, er det viktig at vi her også utfordres i forhold til våre vante forestillinger.  

Erfaringen fra likestillingsarbeidet er viktig å ha med når det videre veikartet for Norge tegnes. Hvem det er som er premissleverandørene for å forme politikk i forhold til dagens pluralistiske samfunn? Er det stort sett majoriteten sine spørsmål som blir stilt, besvart og er med på å forme politikk? Mange ville finne det absurd at det kun var menn som skulle være med å forme politikk som vedrørte kvinner, men samtidig synes det helt naturlig at majoriteten former minoritetspolitikk.    

2009 i Norge startet med at minoritetsungdom tok til gatene og ytret seg, og mange gode hvite krefter slo alarm i stedet for å lytte til hva ungdommene hadde å si. I USA startet året med at en svart mann med mellomnavnet Hussain ble innsatt som president.