Demonstrantene på Gaza trenger vår støtte

Etter ett år med protestmarsj i Gaza er 209 sivile palestinere drept. Den ikke-voldelige kampen de slåss må vi støtte.

01.04.2019 av Stein Guldbrandsen m.fl.
Sist oppdatert: 30.03.2020

30. mars er det ett år siden den store returmarsjen startet på Gazastripen. Ett år siden kvinner og menn, barn og unge, bestemte seg for at nok er nok. Etter over 11 år med blokade og isolasjon fra omverdenen er situasjonen på Gaza så prekær at den lille stripa langs Middelhavet i følge FN vil være ubeboelig innen neste år. Og hva gjør Gazas innbyggere da? De stiller seg opp ved grensen, uten våpen, klare for å heve stemmen for å kreve deres rett til retur. 1,3 millioner av de nær 2 millioner palestinerne som er innesperret på Gaza er flyktninger og har etter folkeretten en rett til å vende tilbake dit de kom fra. 

207 palestinerne som har deltatt i demonstrasjonene har blitt skutt og drept av det israelske militæret, over 23 000 er blitt skadet. En nylig publisert FN-rapport viser at israelske soldater det siste året med overlegg, også har skutt og drept palestinske journalister og helsearbeidere i forbindelse med demonstrasjonene. Kommisjonen som har skrevet rapporten konkluderer med at det er rimelig grunn til å anta at israelske soldater har krenket menneskerettighetene og folkeretten og at noen av disse krenkelsene kan være krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.

Det er ikke bare moralsk riktig, men også helt nødvendig og strategisk, for Norge og verdenssamfunnet forøvrig å støtte den ikke-voldelig kampen for rettferdig fred i Palestina og Israel. Akkurat nå beveger vi oss dessverre i feil retning.

Når Israel denne uken nok en gang bomber Gazas sivilbefolkning understreker det hvordan situasjonen på Gaza er en menneskeskapt humanitær katastrofe som det internasjonale samfunnet viser liten vilje til å gjøre noe med. Fortsatt er det titusenvis av palestinere som ikke har fått gjenoppbygd sine hjem etter Israels bombing av Gaza i 2014 på grunn av blokaden og manglende internasjonal støtte. 95 % av barna på Gaza har psykiske problemer som depresjon, søvnproblemer og stress, viser en rapport fra Redd Barna. I tillegg er det svært avgrenset tilgang på elektrisitet og vann for Gazas innbyggere. Dette er fortvilende statistikk, enda verre er det at det er resultatet av en villet israelsk politikk. Wikileaks-lekkasjer fra 2008 viste at Israel med overlegg holder økonomien på Gaza på kollapsens rand uten å dytte den helt over kanten.

Da er det et ansvar for Norge og det internasjonale samfunnet forøvrig å stille Israel til ansvar for deres menneskerettighets- og folkerettsbrudd, og vise støtte til de ikke-voldelige initiativene som i større og større grad vokser frem – både på palestinsk og israelsk side. Dette burde være uproblematisk for regjeringen når de i Granavolden-erklæringen skriver at de vil bruke økonomiske og politiske sanksjoner mot stater og aktører som bryter folkeretten. Men siden de i samme erklæring også tar til orde for økt økonomisk samarbeid med staten Israel, kan det virke som de mener at folkeretten ikke gjelder for Israel.

Økt handelssamarbeid med Israel, slik regjeringen legger opp til, øker faren for at norsk handel og investeringer bidrar økonomisk til okkupasjonen av Vestbredden og Øst-Jerusalem. At vi øker den økonomiske samhandlingen er også med å legitimere Israels krigshandlinger på Gaza. Så lenge vi ikke holde Israel ansvarlig for brudd på folkeretten og menneskerettigheter, har ikke Israel noen grunn til å slutte.

Det er på tide at regjeringen følger sin egen politikk, og står først når folkeretten må forsvares - i prinsipp og med handling, som utenriksminister Søreide har sagt det. Regjeringen må gjennomføre tiltak som sikrer at økonomiske bånd mellom Norge og Israel ikke går på bekostning av respekt for folkeretten og menneskerettigheter. Sammen med andre medlemsland i FN, må Norge også gjør alt i sin makt for å hindre ytterligere skyting med skarpt mot sivile ubevæpnet demonstranter. Dette er solidaritet med det palestinske folk og solidaritet med den israelske staten som korrumperes ved å opprettholde den lengste okkupasjonen i moderne historie. 

 

Verdenssamfunnet har alt å vinne på å støtte en ikke-voldelig mobilisering og konfliktløsning som krever implementering av folkeretten. La oss vise palestinere og israelere at ikke-vold nytter, og at når tusenvis av palestinere marsjerer mot grensegjerdet hver fredag så er det ikke forgjeves. Disse ikke-voldelige initiativene fortjener vår aktive støtte, på samme måte som menneskerettighetsbrudd fortjener fordømmelse og mottiltak som ansvarliggjør. 

Derfor markerer vi på lørdag at det er et år siden de ikke-voldelige demonstrasjonene startet på Gaza. Vi er mange som tror på ikke-voldelig konfliktløsning, og det haster at dette kommer til syne i norsk utenrikspolitikk. 

 

Fredrik Glad-Gjernes, daglig leder, KFUK-KFUM Global

Henriette Westhrin, generalsekretær, Norsk Folkehjelp

Kathrine Jensen, leder, Palestinakomiteen i Norge

Nikos Tavridis Hansen, talsperson, BDS Norge

Stein Guldbrandsen, Arbeidsutvalget, Fagforbundet

Tora Systad Tyssen, leder, Fellesutvalget for Palestina

Torstein Dahle, leder, Ship to Gaza Norway