al-Eisawiyahs barn er også Palestinas framtid

Tidligere lærer Abdallah Hamdan leder et frivillighetssenter i landsbyen al-Eisawiyah, tett inntil Jerusalem. Å styrke kvinners og barns rettigheter ligger hjertet hans nærmest.

23.05.2018 av Tone Zander og Kari-Sofie Jenssen
Sist oppdatert: 23.05.2018

Øynene hans, som har sett mye urettferdighet, lyser av iver når han snakker om hva han jobber med og forsøker å få til. Hvor henter de optimismen og styrken fra, de som forsøker det gode i et samfunn preget av okkupasjon, vold, trakassering og undertrykking? Antakeligvis fra håpet om at alt en dag skal bli bedre og at barna fortjener en framtid hvor de får oppleve frihet og verdighet.

 

Kari-Sofie Jenssen 

Abdallah Hamdan er en pensjonert palestinsk lærer som har dedikert livet sitt til utdanning av barn og voksne (foto: Kari-Sofie Jenssen)

 

At barna skal bli tilgodesett med et snev av det som beskrives som deres rettigheter i FNs barnekonvensjon: Rett til skole, fritid og lek og rett til å si sin mening om alt som angår dem sjøl.

Skoledagen

En virkelighet som er så langt unna al-Eisawiyahs barn som vi kan tenke oss. De får riktignok gå på skole, men stort sett bare fram til de er 12-13 år. Skoledagen er tøff. Det er mange elever i hver klasse.

– Vi har seks skoler, her, men vi burde hatt seks til, sier Hamdan. Han forteller at det er 3000 elever i landsbyen.

Hamdan er ikke fornøyd med nivået på skolene. Han mener det skyldes at de offentlige skolene drives av Israel. Selv om lærerne er palestinske, så får de så lite ressurser at at de ikke makter å gi god undervisning. Den tidligere læreren kan gjerne tenke seg å si mer om skolen, men er redd for at det kan bli feil oppfattet.

– Elevene forlater skolen når de er rundt 13 år, og i de siste seks-sju åra så vet jeg at ingen herfra har gått videre og begynt å studere på universitetet. De kan ikke nok når de er ferdige. Istedenfor begynner de å jobbe. De tar alle slags jobber som israelerne ikke vil gjøre sjøl; renhold, jobbe i restauranter, svart arbeid og etter hvert som sjåfører.

Den gamle læreren avslutter skolepraten oppgitt: Vi er okkupert!

 

Kari-Sofie Jenssen

Den palestinske landsbyen al-Eisawiyah - en landsby israelrne ønsker å tømme for palestinere. (foto: Kari-Sofie Jenssen)

 

Menneskerettigheter

Frivillighetssenteret (Community Center) som Hamdan leder ble starta for sju år siden. Det første de gjorde var å spørre folk: Hva er det al-Eisawiyah trenger? Landsbybeboerne ville lære mer om sine rettigheter. Alle bestemmelser og regler er skrevet på hebraisk. Folk i landsbyen mottar alle offisielle brev på et språk de ikke forstår, og brevene ble bare kastet før de ble åpnet. Frivillighetssenteret tok tak i dette, og forsøker å lære folk om rettighetene sine. Hva de har krav på fra Israel. Flere har lært hebraisk og kan nå gå og spørre sjøl.

– Vi er som en skole i menneskerettigheter, sier Hamdan.

Barnas sted

En gang om dagen kommer det en gruppe med barn for å gjøre lekser, eller for å leke og tegne. Det er frivillige, gjerne fra universitetet som jobber med dem. En gang i uka er det yogagruppe for kvinner og barn. Hamdan synes det er litt morsomt og annerledes med yoga, og forteller at det er en spansk kvinne som har fått i gang dette tilbudet.

 

Kari-Sofie Jenssen

Abdallah Hamdan har god kontakt med undommen i landsbyen, også. (foto: Kari-Sofie Jenssen)

– Mange barn blir satt i fengsel, blant annet fordi de kaster steiner på politiet, sier Hamdan. Vi besøker dem i fengsel og vi besøker også foreldrene deres. Vi gir dem opplæring og skolemateriell. Senteret driver en beskyttelsesgruppe for barn, og passer på at de fortsetter å gå på skolen og ellers «holder seg innafor».

– Vi som jobber her, alle frivillige, får også opplæring. På grunn av denne opplæringen har vi et team som er kvalifisert og kan gi psykiatrisk hjelp til barn som kommer i fengsel.

Underviser i hebraisk

Som pensjonert lærer er Abdullah opptatt av utdanning. I tillegg til jobben på frivillighetssenteret, underviser han nesten hundre kvinner i hebraisk på Hebrew Universitet som ligger rett ved al-Eisawiyah.

– De trenger hebraisk for å få jobb, enten de er lærere, leger, sekretærer eller ingeniører. I tillegg underviser jeg to grupper på high school i hebraisk og engelsk for å forberede dem til universitetsstudier.

– Gjennom kontakter på universitetet har jeg klart å ordne stipender til tre elever fra landsbyen. Det kommer godt med, for det er for dyrt for de fleste å gå på universitetet som koster rundt 5000 dollar i året.

Vold over alt

Hamdan forteller at samfunnet er preget av mye vold.

– High school for guttene i al-Eisaviyyeh er som et fengsel. De har ingen steder å drive sport, det finnes ingen kulturelle aktiviteter som musikk og kunst og de har ingen steder å leke. Da blir det lett slåssing og krangling. Guttene slår hverandre, og lærerne slår også.

– Jeg forklarer lærerne at de ikke skal slå barna, sier Hamdan. Han synes de trenger mer kunnskap om metoder for hvordan de skal drive opplæring og behandle barn.

Kari-Sofie Jenssen

Noen få er så heldige at de får drive med organisert idrett. Vi merker at disse gutta er vant til å lytte og gjøre som den voksne treneren sier. Og de gjør det med glede. (foto: Kari-Sofie Jenssen) 

Prioriterer kvinner og barn

Hamdan ønsker seg et større hus for frivillig arbeid. Dessuten trenger de penger til husleie, enten de fortsetter i samme hus eller ikke.

I tillegg til barn og utdanning, er Hamdan spesielt opptatt av å styrke kvinners rettigheter. Han forsøker å lære dem nye teorier om hvordan de skal oppdra barna sine fra de er små. Hamdan gir råd om hvordan menn og kvinner skal forholde seg til hverandre på en god måte. Noe han har en slags utdanning for å jobbe med, som han sier.

– Vi får ingenting til aktivitetene, verken fra palestinske eller israelske myndigheter. Vi får det vi trenger fra Grassroots eller andre organisasjoner. Jeg er lykkelig her. Jeg trenger ingenting, bare penger til husleie, avslutter Adallah Hamdan.

  
Kari-Sofie Jenssen

Oversiktsbilde av al-Eisawiyah. Her lever 30 000 mennesker på 0.6 km2. Husene må bygges på i høyden, siden de får stadig mindre område å leve på. Befolkningstettheten er større her enn i Gaza. (foto: Kari-Sofie Jenssen)

al-Eisawiyah kjemper for palestinsk frigjøring

Den palestinske landsbyen ligger kloss inntil sentrum og gamlebyen i Jerusalem. Etter krigen i 1948 ble det inngått avtale om våpenhvile mellom Jordan, Israel og FN. Det ble bestemt at al-Eisawiyah verken skulle tilhøre Israel eller Jordan, men være under FN-oppsyn, men med jordansk lov. Byen fikk ikke lov til å ekspandere, folketall, landbruk og industri skulle holdes stabilt. Det skulle verken bygges flere skoler eller kirkegårder. Innbyggerne fikk kun beholde hjemmene sine.

I 1967 var det en ny krig, seksdagers-krigen, og situasjonen forverret seg vesentlig for innbyggerne i al-Eisawiyah da Jerusalem ble delt i to. Israel har tatt fra dem om lag 95 prosent av landområdet, samtidig som antall mennesker har vokst fra 1000 til 30 000 i perioden 1948 til 2017. Alle disse menneskene lever på 0.6 km2. Hamdan kaller landsbyen en flyktningleir, og befolkningen lever tettere her enn i Gaza. al-Eisawiyah er under Jerusalems okkupasjonsmyndigheter og ligger i område C, dvs at Israel har full kontroll, både sivilt og militært. Landsbyen er kjent for sin kamp for palestinsk frigjøring, og israelerne driver med stadige aksjoner, trakassering og vold mot befolkningen.

Ingen rettigheter

Historien som Hamdan forteller, er litt springende. Men en ting er sikkert, det er Israel som bestemmer. De gjør sitt beste for å ødelegge al-Eisawiyah og segregere landsbyen fra andre palestinske områder og vanskeliggjøre tilgangen til Jerusalem. Les mer her: http://www.grassrootsalquds.net/community/al-eisawiyah#firstPage

Hamdan mener at de fortsatt tilhører FN. Hvis de må på sykehus må det gå gjennom FN, og det er FN som sørger for at de har vann. Men det er israelske myndigheter som bestemmer over innbyggerne når det gjelder det vi vil kalle offentlige tjenester som pensjon, utstedelse av ID-kort, rett til hjelp for mennesker med spesielle behov og liknende.

Hamdan forteller at de ikke får lov til å gå til forts til Jerusalem for da må de krysse gata og kan bli tatt av politiet eller kommandosoldatene. Men det verste er likevel at de har blitt fratatt identiteten sin. Han har ID-kort, men kortet gir ikke rett til å reise noen steder.

– Jeg har ingen rettigheter, verken som palestiner eller israeler, sier Hamdan.

(Opplysningene om FN-tilknytningen i disse to avsnittene er fra Abdallah Hamdan).  

Hverdagstrakasseringen

Alle innbyggerne i al-Eisawiyah må bevise at de fortsatt lever i Israel for å få ID-kort og andre nødvendige tjenester. For å komme i kontakt med dem som behandler søknadene deres, må de møte opp på et kontor i utkanten av landsbyen. Det er bemannet med israelere som kun snakker hebraisk og alle skjemaer som skal fylles ut er også på hebraisk. Det er alltid lange køer og lang ventetid. Søknader blir liggende i mange måneder, og noen ganger får de ikke svar i det hele tatt. De opplever å måtte stå i kø i mange timer, for så få beskjed om at de har glemt søknaden, eller at du må komme tilbake i morgen fordi PCen er død.

Må bevise at han lever

Abdallah Hamdan forteller det han opplevde da han skulle fornye ID-kortet sitt:
– De sa at de ikke visste noe om meg og hvor jeg levde, selv om jeg hadde vært lærer i 28 år og fått lønn fra Israel i alle år. Jeg ble derfor bedt om å møte opp på nytt og ta med meg alt jeg hadde av dokumenter som kunne bevise at jeg var beboer i Israel. Jeg klarte å forhandle meg fram til å få komme tilbake i løpet av en time, uten å miste plassen min i køen. Jeg fant fram alt jeg hadde, ca 20-25 permer og tok taxi tilbake. Da de på kontoret så alt, ringte de til sjefen og ba han komme. Da han kom lurte han på hvorfor det var så mye papir der, og jeg svarte at det kun var for å fornye ID-kortet. Vær så snill og fjerne alt dette, vi trenger ikke det for å få bekreftet din ID.

Hamdan ler oppgitt:

– Selv om jeg ikke ønsker noe fra Israel, er jeg nødt til å møte dem for bevise at jeg fortsatt lever. De gjør alt de kan for å ta fra meg identiteten min.

http://www.grassrootsalquds.net/community-organizations/al-eisawiyah-community-centre