En barneby i forandring

Pinto Vunge, leder av Fagforbundets SOS-barneby, har nettopp avsluttet en intensiv uke i Norge. Han har holdt presentasjoner for landsstyret og barnebykontakter og vært på flere fylkesbesøk. Budskapet fra Pinto er at barnebyen står nå overfor store forandringer. Forandringene er på den ene siden et resultat av SOS-barnebyers internasjonale strategi for en økt integrering og reduksjon av institusjonalisering, og forandringer som bunner i at barnebyen vår har færre småbarn. Av de 120 barna som bor i familiehusene, er 58 barn i alderen 11 til 15 år og det er 29 ungdommer fra 16 til 19 år.

27.09.2017 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 28.09.2017

Ungdommene har begynt på yrkesopplæring

Det er få utdannelsesmuligheter i Huambo og andre steder i Angola.

– Etter frigjøringen fra Portugal i 1975 brukte vi 27 år med å drepe hverandre, rasere landet og legge det brakk. Huambo ble spesielt hardt rammet av krigsherjingene. Selv ved myndighetenes storsatsning på å bygge skoler og utdanne lærere, har Angola fremdeles et skrikende behov for klasserom og fagpersoner. I tillegg står et stort antall barn uten id-papirer og dermed uten rett til skoleplass, forteller Pinto Vunge.

Det er i dette scenarioet barnebyledelsen leter etter muligheter for at ungdommene skal få seg utdannelse og arbeid slik at de kan forsørge seg selv når de flytter ut fra barnebyen.

I fjor startet noen av ungdommene på kurs på fire måneder innen blant annet elektronikk, rørleggerfaget, mekanikk, sykepleie og bibliotekarfaget. Dette var et stort skritt i riktig retning.

I år har barnebyen inngått ett enda tettere samarbeid med offentlige skoler. I Huambo satses det nå på å øke tempoet med å skaffe flere muligheter for å ta yrkesfag både for å dekke behovet for fagfolk, men også fordi den raskt voksende befolkningen kan føre til eksplosiv arbeidsledighet.  Myndighetene betaler for lærere og undervisningsopplegg for ni måneder dersom barnebyen eller andre organisasjoner stiller med nok elever og har lokaler.  Etter endt kurs prøver barnebyen å skaffe ungdommene plass som frivillige i bedrifter slik at for kompetansen kan øke ytterligere og også sjansen til å få jobb.  To av ungdommene i barnebyen har fullført 9 måneders bilmekanikerkurs og jobber nå som frivillige på et bilverksted som billakkerere. På kvelden går de på high school. Det er i alt 6 ungdommer som går på high school.

Barnebyen har også inngått samarbeid med private college som gir gratis studieplass til noen av ungdommene. Dette er mulig ettersom SOS-skolen, Cambioteskolen, har opparbeidet seg et godt rykte ved sine gode plasseringer ved regionale og nasjonale matematikkonkurranser for elevene.

Pinto var også glad for å kunne fortelle at barnebyen har søkt Dos Santos-stiftelsen om stipend til sykepleierstudier i Brasil for «Winny».  Fagforbundet møtte henne i fjor. Da hadde hun fullført et fire måneders kurs i sykepleie. Hun hadde lest en bok fra barnebyens bibliotek om helseutfordringene til afrikanske barn som er rammet av fattigdom og bestemt seg for at hun ville bli sykepleier for å hjelpe. Gjennom kurset lærte hun om ernæring, helse og førstehjelp. Nå hadde hun praksis på et sykehus i byen.  Hun tok i mot pasientene og passet på at de hadde det bra mens de ventet på å komme inn til legen. Hun var ivrig til å lære mer, og nå kan hun få muligheten til å realisere drømmen sin.

 

Alternative omsorgsmodeller

I folketellingen i 2014 var det registrert 1,3 millioner barn uten foreldre eller andre omsorgspersoner i Angola. Kapasiteten til familiehusene i barnebyen er sprengt, men ledelsen blir likevel kontaktet ved krisesituasjoner.  Pinto forteller at de nylig ble kontaktet da tvillinger på fire måneder ble funnet svært medtatte og syke på gata i regnværet. Søsknene bor nå sammen med en av SOS-tantene i barnebyen mens det letes etter en permanent omsorgsløsning.

Alternative omsorgsmodeller er veien SOS-barnebyer Angola og barnebyer i andre land nå utforsker for å kunne gi hjelp til flere barn. Fosterhjem er en av modellene som utredes i Angola. Pinto forteller at de har samtaler med Sosialdepartementet for å diskutere rammene rundt en slik kommende modell. På sitt Norgesbesøk ble Pinto imponert over SOS-barnebyen i Bergen som består av åtte fosterhjem. Han ble spesielt begeistret over hvor integrert barnebyen er i sitt nabolag og hvor godt fosterbarna var integrert i familien.

 

Motsatt integrering

SOS-barnebyer har gått bort i fra å bygge barnebyer hvor alle familiehusene ligger samlet. Nye barnebyer er hus eller leiligheter spredt i nabolaget. Allerede eksisterende barnebyer følger etter ved at familiehus leies ut og SOS-familier flytter til nye hus eller leiligheter i området.  I Fagforbundets barneby er denne prosessen i gang. Til neste år planlegges det at en av familiene flytter inn til byen, mens huset i barnebyen leies ut. Etter ett år vil man høste erfaringene og ta stilling til om barnebyen skal fortsette med prosessen.

– Vi må lytte til barna når de sier: Vi vil ikke være SOS-barn, vi vil være barn. Vi vil leve som andre barn i familier, ikke være nødt til å leve livet etter SOS-skjemaer, men finne vår egen vei, gjenforteller Pinto.

 

 

Mange inntrykk fra Norge

Pinto har møtt landsstyret og deltatt på barnebysamling og har besøkt Fagforbundet Oslo, Oslo Sporveiers Arbeiderforening, Fagforbundet Hedmark, Fagforbundet Troms, Fagforbundet Hordaland og til slutt Fagforbundet Akershus.  Han har holdt presentasjoner, vært på arbeidsplassbesøk og også fått sett litt av severdighetene i byene han har besøkt.

- Jeg hadde høye forventninger til besøket, og de har blitt mer enn innfridd. Det har vært vanskelig å forestille seg Norge, men nå forstår jeg mye bedre hvordan Fagforbundet er organisert og hvordan dere jobber, og hvor langstrakt og vakkert landet er. Jeg har fått sett nordlys i Tromsø og opplevd at i Bergen trengte jeg ikke regnfrakken jeg fikk av Fagforbundet for der var det nesten like varmt som i Huambo. Jeg skal dele alt hva jeg har lært, inntrykkene og minnene med alle de ansatte og barna i barnebyen. Tusen takk for gjestfriheten og alt hva dere har delt med meg, avslutter Pinto Vunge.