Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket

Dette sitatet fra den kinesiske tenkeren Konfucius, kan stå som motto for blogg nr 2 fra Libanon.

15.11.2016 av Ole Roger Berg
Sist oppdatert: 16.11.2016

 I forrige blogg prøvde jeg å få frem den for jævlige situasjonen som de palestinske flyktningene lever under i Libanons flyktningeleirer. Men når vi besøkte leirene fikk vi også se en annen del av virkeligheten.

 

I Beddawi leiren i nord møtte vi bl a Tania og Maram, to unge kvinner fra Arab Palestinian Cultural Club. APCC er en av organisasjonene som Norsk Folkehjelp jobber gjennom i Libanon, det de kaller en partnerorganisasjon. Det betyr også at de er Fagforbundets partnere, fordi vi samarbeider tett med Norsk Folkehjelp opp mot disse organisasjonene, spesielt med et prosjekt som kalles Ungdom Kan.

Målet med disse prosjektene er å få engasjert ungdom i lokale aktiviteter, gi dem selvtillit, få dem engasjert i politisk arbeid og ikke minst utdanne fremtidige ledere som kan drive arbeidet vidre uavhengig av oss. Det er undervisning i menneskerettigheter, nettverksbygging, lobbyvirksomhet og påvirkningsarbeid, deltakelse og noe yrkesutdanning.

 

Her fikk vi en varm velkomst i form av en stor lunch da vi kom, og det var litt flott å se at det var gutta som serverte maten. Disse ungdommene fortalte om livet i leiren og hva slags aktiviteter de drev med i ungdomshuset, som de med rette var stolte av. Huset ble brukt av massevis av ungdom, og det var studiegrupper om rettigheter, lover og regler, idrettslag osv. Det de de hadde jobbet mest med det siste året var media og programmering. De hadde fått innredet et lite studio, med en del audiovisuelt utstyr. Mediesenteret hadde de bygd sjøl og samlet inn penger til byggingen. Her laget de youtube videoer, spilte inn musikk og laget tv-program, som ble vist på en lokal stasjon. De samarbeidet også med ungdommer i andre leirer. De hadde laget debattprogrammer om forskjellige problemer i leiren, om menneskerettigheter og intervjuet sentrale politikere. Dette førte til økt politisk bevissthet, noe som var litt av hensikten. De hadde også gjennomført protestdemonstrasjon mot UNRWA. 

Da vi kom til Rashidie leiren i sør, ble vi møtt av en gjeng entusiastiske gutter og jenter fra ungdomsorganisasjonen Al Jalil, en annen av våre partnerorganisasjoner. De viste at de satte stor pris på vårt besøk, da de startet med å spille den norske og den palestinske nasjonalsangen (Biladi biladi biladi, som betyr mitt hjemland).

Vi fikk se en danseoppvisning av unge jenter i forskjellige alder i flotte drakter og vi fikk en gjennomgang av hva de jobbet med.

 

De fortalte at de hadde fått i gang egne idrettslag for jenter i flere idretter, bl a i fotball. Dette er ikke vanlig, og de regnet dette som et stort fremskritt, det at jenter fikk drive med idrett. Flere hundrede ungdommer hadde vært på ungdom kan kurs, og deltok i mange forskjellige aktiviteter. Noe av det mest positive var at de også engasjerte seg politisk, både i forhold til det lokale livet i leiren og i en større politisk sammenheng. De hadde bl a engasjert seg i BDS kampanjen, som er i ferd med å bli en verdensomspennende aksjon mot Israels politikk overfor palestinerne. BDS står for Boikott, De-investering og Sanksjoner. Lokalt hadde de utarbeidet lister og laget plakater over israelske produkter som er laget på okkupert område i Palestina, og jobbet med å få folk til å ikke kjøpe disse. De hadde også fått med seg lokale kjøpmenn på å ikke selge disse varene. Kjøpmennene fikk utdelt en liten utmerkelse for sin innsats mens vi var der.

Det er viktig å skjønne at de palestinske flyktningeleirene i Libanon fungere nesten som en egen by i byen. Rashidie er f eks med sine 30 000 innbyggere større enn Stjørdal. Der finnes det butikker og verksteder og andre små foretak, og noen gater som er brede nok til at de kan kjøre biler for bl a å frakte inn varer. Det finnes skoler, barnehager og helsesenter, som finansieres av UNRWA, men det er selvsagt for få av dem. I Rashidie var det en-1- barnehage. Leirene styres av en leirkomite, som utpekes av den dominerende politiske fraksjonen, og består stort sett av eldre gubber. En viktig side av vårt arbeid i leirene er å få flere kvinner og ungdom inn i disse styrende organene. 

Møtet med disse ungdommene i Rashidie og Bedddawi var det som ga meg troen på at vi kan gjøre en forskjell. Ikke bare gjennom å formidle informasjon og i politisk forstand, men fordi noen mennesker faktisk får en bedre hverdag gjennom Fagforbundet og Norsk Folkehjelp sitt arbeid i Libanon. Vi tenner faktisk ganske mange lys.