Det finnes en vei ut av volden

Vold har vært en del av livet til "Dora" (26) og "Mohamed" (26 ) så lenge de kan huske. Nå får de hjelp til å skape seg et nytt liv, skritt for skritt ved hjelp av dyktige veiledere på senteret til Palestinian Center for Democracy and Conflict Resolution (PCDCR) i Gaza.

31.10.2016 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 31.10.2016

En delegasjon fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp besøkte senteret tidligere i høst Gaza for å få en oppdatering på  PCDCRs prosjekt "Vold mot kvinner" som forbundet støtter gjennom samarbeidet med Norsk Folkehjelp.  Vold mot kvinner er utbredt over hele verden, palestinske kvinner undertrykkes i tillegg av den israelsk okkupasjonen og egen mannsdominert kultur.

PCDCR tilbyr individuell psykososial støtte, konsultasjoner og juridisk bistand for kvinner som er utsatt for ulike typer av vold i familierelasjoner. De holder også workshop for begge kjønn for å øke bevisstheten om vold mot kvinner og kvinners rettigheter. Skal man bekjempe vold mot kvinner i et samfunn, så er det ikke nok å kun bistå kvinnene. PCDCR har derfor en stor utadrettet aktivitet med mediekampanjer, opplæring av politi og andre for å øke ferdigheten til å motta anmeldelser og hjelpe kvinner som har vært utsatt for kjønnsbasert vold og arbeid opp mot myndighetene for å styrke og endre lovverket. I tillegg har PCDCR en database som inneholder forskningsrapporter, internasjonale og nasjonale avtaler om vold mot kvinner, artikler og nyheter. Fagforbundet støtter også prosjektet på Vestbredden.

 

Vold går i arv

Ekteskapet mellom Dora og Mohamed ble arrangert av familiene. De er tremenninger, og hadde aldri møtt hverandre før.  De viste ikke hva de kunne forvente seg av ekteskapet. Raskt oppdaget de at volden som hadde forfulgt dem fra barnsbens av ble også en del av livet som mann og kone, og spesielt Dora ble rammet. Hun flyttet som veldig mange andre gifte palestinske kvinner inn til svigerfamilien. Det ble en omveltning for alle ettersom leiligheten allerede var trangbodd med Mohameds voksne brødre også boende hjemme.

– Svigerfar er en kranglefant og har et voldsomt temperament. Han kommer på kant med alle i gata og bruker stokken sin til å slå med. Det er ikke bare meg han angriper, forteller Dora mens Mohamed nikker.

Volden tiltok etter det unge ekteparet fikk sitt første barn. Svigerfar delte ut slagene bare ved synet av henne, og svogerne mente de også hadde rett til å bruke vold mot henne.

– Jeg fikk en fødselsdepresjon. Jeg klarte ikke ta vare på barnet mitt, klarte ikke sove, klarte ikke ta vare på meg selv. Det var forferdelig. Svigerfar sa at jeg var en dårlig mor, og ville ha meg ut av huset. En dag slo han meg i hodet. Da tok faren min affære og sa i fra at nå er det nok, forteller Dora fremdeles preget av hendelsen.

Faren fulgte den forslåtte datteren først til politistasjonen for å anmelde svigerfaren, og deretter til sykehuset. To hele måneder lå Dora på akuttmottaket.  Faren gjorde det klart at det ikke kom på tale at Dora skulle tilbake til voldshelvetet. Hun fikk bo hjemme hos far og mor.

Det tok ikke lang tid før onkelen banket på døren og ville ha henne til å gå tilbake til Mohamed, og Dora ga til slutt etter da løfter ble gitt at ingen skulle røre henne igjen. De fagre løftene fra svigerfamilien ble fort glemt. Før det hadde gått to måneder ble hun banket opp igjen.

Dora bryter ut i tårer, og Mohamed sender henne et medfølende og trøstende blikk. Han hjelper henne med ordene. Det var eid, den store festen som avslutter Ramadan, muslimenes fastemåned. Festen hvor alle konflikter og strid skal legges til side og familien samles for å feire. Dora brøt sammen av julingen hun fikk og rømte tilbake til foreldrene. Barna fikk hun ikke ta med seg. Det var vond å forlate ungene. De var redde og triste.

Det var på denne tiden Dora fikk kontakt med PCDCR. Det var en arvestrid i familien som førte henne dit. Da Dora fortalte om problemene sine forstod hun at her var det hjelp å få. Dora fikk en personlig veileder og psykologisk bistand til å bearbeide de psykiske skadene av volden.

 

Våpenhvile ved hjelp av kvinnelige mukhtara

Etter en stund fikk Dora prate med Rida Hassouna som hun fort fikk tillit til. PCDCR har hatt god nytte av å knytte til seg kvinnelige "mukhtaraer" (klansledere som finner fredelige løsninger på tvister i sitt nabolag utenfor rettssystemet). De har fått spesialutdannelse fra en rettshjelpsklinikk støttet av FNs Utviklingsprogram. Tradisjonelt er det mannlige mukthater som er overhoder og dommere i familiesaker, men de senere årene har kvinnelige mukhtara fått status som veiledere og meglere.

Den store fordelen med å ha kvinnelige mukhtara er at de kan snakke direkte med begge parter, mens en mukhtar kan kun snakke med menn. Kvinnene må derfor ha en mannlig representant som taler hennes sak. Motstanden har vært stor mot at kvinner kan inneha en slik funksjon, men det gir positive resultater at det er en kvinne som taler kvinnenes sak i voldssaker, i tvister med svigerfamilie, om kvinnen blir alene og mannen kidnappere barna fordi de er farens eiendom. Mukhtaraene gjør at familien finner løsninger som er til å leve med for begge foreldrene, og at barna kan opprettholde kontakten med mor.

Rida Hassouna besøkte svigerfamilien for å finne en løsning på den fortvilte situasjonen.  Det var i utgangspunktet umulig å få aksept hos svigerfamilien at det unge paret kunne flytte for seg selv, samtidig som Mohameds far ikke ville ha svigerdatteren i huset. Etter forhandlinger overbeviste muktharaen svigerfar at det var best for alle parter at Dora og Mohamed flyttet ut.

Dora fikk hvile ut etter volden de seks månedene de leide egen leilighet. Å få bestemme over seg selv i eget hjem var en befrielse.

Paret fikk etter hvert problemer med å betale husleien. Mohamed ble truffet av splintrer i krigen 2008/2009. Skadene gjorde han ufør. Det hadde en liten startkapital som nå var brukt opp. De så ingen annen utvei enn å spørre pent om å få flytte tilbake til Mohameds foreldre.

Med PDCDR i ryggen fikk de overtalt å foreldrene at de kunne få bygge på en etasje på huset. Noe lån har de fått, et rom har de fått bygget. Vegger er på plass, vinduer og dører gjenstår og taket er kun midlertidig.  Dora og Mohamed bor der med de tre barna sine. Det er urovekkende at det ikke er lenge før vinteren står for døren.

Men har Dora kommet seg unna volden?

– Det går bra så lenge jeg holder meg opp og ikke går i etasjen under til svigerfar. Han slår meg hvis han ser meg. Han vil ikke høre på at han ikke skal slå meg med stokken sin. Han er sint og irritabel mot alle, så jeg tror ikke at han kommer til å  forandre seg. Men nå har jeg hvert fall et sted jeg kan være og ikke hele tiden frykte sinnet hans.

Da Dora konfronterte svigerfaren med volden og forsøkte å finne ut hvorfor han slår, sved ordene. Han slo og slår fordi hun var syk og ikke kunne ta vare på det første barnet. 

– Jeg hadde en fødselsdepresjon, men det var volden som var årsaken! Hvorfor kan han ikke forstå at han er skyld i at jeg ikke maktet å ta vare på barnet de første 40 levedagene? Jeg er frisk i dag, så hvorfor er han fortsatt voldelig mot meg? sier Dora rasende mens øynene gløder.

 

I barndommens grep

Mohamed har ikke hatt det lett med en voldelig far og en forslått kone. Gjennom barndommen har han selv fått farens fysiske og psykiske vold og vært maktesløs. Han har forsøkt å beskytte sin kone ved å stille seg foran Dora under farens angrep, uten at det har hjulpet. Barndommens redsel for farens uregjerlige sinne har fremdeles et lammende jerngrep rundt han. 

Moren lever også med farens vold, og sønnen har gitt opp å forsøke å beskytte henne.

– Mor er nå 65 år og far slår henne fortsatt hele tiden, forteller Mohamed opprørt og med trykk på 65

 

Gazas harde virkelighet

Det kommer til å ta tid før Dora og Mohamed kan fortsette med byggingen. Hver tredje måned får de 3000 $ fra Sosial- og helsedepartementet. Av de 3000 $ betaler de 1000 til faren til Mohamed. Nå er det helt krise. Det har gått fem måneder uten noen utbetaling.  Dora har solgt smykkene sine, og Mohamed selger av og til kaffe og te på gaten for å prøve å skrape sammen noen shekel. Av og til hjelper brødrene hans med litt penger, men de har heller ikke mye å rutte med.

Det er ikke bare vinteren som gjør at det haster med å få det lille rommet i stand til familien.  Svigerfar er en trussel mot barna deres også.  Først roper han på dem for at de skal gjøre tjenester for han, og så slår han dem med stokken.  De to eldste på 3 og 4 år nekter å gå nedenunder.  I rommet de bor i er det verken toalett eller komfyr, så familien kan ikke holde seg til sin egen etasje hele tiden.

Først og fremst trenger Dora og Mohamed sement til å støpe tak.  Svært lite sement kommer inn i Gaza på grunn av Israels blokade, og om det var sement å få, så hjelper det lite uten inntekt. 

 

Skritt i riktig retning

 

Til tross for at Dora og barna ikke har kommet helt ut av volden, så er de glade for at de første skrittene har blitt tatt. De har fått aksept for at de kan bo for seg selv. De drømmer om et okkupasjonsfritt Palestina og et Gaza uten blokade slik at myndighetene har råd til å oppfylle forpliktelsene om krigsskadeutbetaling til Mohamed.

De vil bryte ut av voldsspiralen for sine egne unger, og har fått mot til å tenke frigjørende tanker ved hjelp av PCDCR.

 

– Fagforbundets støtte til prosjektet ”Vold mot kvinner” er svært viktig. Kvinnene som står fram med historiene sine er modige og pionerer som tør gå foran og bryte tabuet og kulturelle strukturer som har vart i flere hundrede år. PCDCR gjør et imponerende og systematisk arbeid for kvinnene som er rammet av familievold og opp mot myndigheter for å endre lovgivning slik at alle får like muligheter og rettigheter, sier forbundsleder Mette Nord.

 

 

Fakta:

 

I 2015 bidro Fagforbundets støtte til PCDCR at 6317 kvinner fikk individuell psykososial støtte, blant annet gjennom en gratis telefonlinje. Forbundets støtte gikk også til at det ble holdt kurs om likestilling og kvinners rettigheter for 824 deltakere av begge kjønn. 2207 kvinner fikk juridisk hjelp.