– Okkupasjonen er en fiasko

Ordene kommer fra Mahmoud Muna i møte med Fagforbundets forbundsleder Mette Nord og styreleder i Norsk Folkehjelp, Finn Erik Thoresen i forrige uke.

05.09.2016 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 05.09.2016

Mahmoud Muna møter de to lederne og resten av delegasjonen fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp for å gi et innblikk i hva okkupasjonen innebærer for Øst-Jerusalem.

Tidligere har de tatt en kaffe i den kjente bokhandelen, The Educational Bookshop, som eies og drives av Muna-familien. Den har spesialisert seg i engelske fagbøker om konflikten mellom Israel og Palestina, men i møtet med Nord og Thoresen er ikke Mahmoud Muna først og fremst bokhandler. Han snakker ut fra sine egne erfaringer som ung palestiner fra Øst-Jerusalem.

 

Tredjerangs borgere

Da Israel ble opprettet i 1948 ble Jerusalem delt i palestinsk øst og israelsk vest etter FNs delingsplan. Etter 6-dagerskrigen i 1967 okkuperte Israel hele byen, og erklærte straks Jerusalem som Israels «evige og udelelige hovedstad». FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 avviste Israels anneksjon. 

Israel tilbød de palestinerne i Øst-Jerusalem som fysisk var til stede der og da permanent bostedstillatelse, men med rettigheter som utlendinger, og med skatteplikt som israelske borgere uten at skatten kommer den palestinske bydelen nevneverdig til gode.

­– Palestinere i Øst-Jerusalem er tredjerangs borgere i Israel, sier Mahmoud og fisker opp et kort fra lomma. Han sender det rundt. Det er identitetskortet hans.

­– Det finnes ikke et eneste sted på denne jord hvor man får sin identitet knyttet til en by, og ikke et land eller nasjon. Dette kortet sier at jeg har bostedstillatelse i Øst-Jerusalem. Det er gyldig i 10 år, og det er ingen selvfølge at jeg får beholde det. Jeg kan lett miste retten til å bo her hvor min familie har bodd i generasjoner. Jeg har ikke pass, men et reisedokument som er gyldig i to år. Reisedokumentet er ikke en døråpner. Jeg trenger visum til alle land, forteller Mahmoud oppbragt. 

Bostedstillatelsen kan trekkes tilbake ved lengre opphold utenfor byen, for eksempel ved studier på Vestbredden eller opphold i utlandet. Israelske myndigheter kan når som helst kreve at palestinerne med Jerusalem-id må vise fram kvitteringer for husleie, strøm og telefon for å bevise at de er bosatt i Jerusalem. Israelske borgere på sin side kan oppholde seg i utlandet uten å miste retten til å bo i her.

Siden 1967 har mer enn 14.0000 palestinere blitt fratatt bostedstillatelsen sin med begrunnelsen at «Jerusalem ikke er sentrum for deres liv» lenger. Dersom en med Jerusalem-id gifter seg med en på Vestbredden, får ikke ektefellen bostedstillatelse i byen. Valget står mellom å oppgi bostedstillatelsen, eller bo adskilt. Dersom ekteparet får barn, får det ikke automatisk bostedstillatelse i Jerusalem selv om barnet er født og oppvokst her. Palestinske foreldre må søke for barnet og bevise at ungen har bodd i Jerusalem så lenge som foreldrene oppgir, går på skole og har venner og familie i nærmiljøet. Behandlingstiden kan være opptil to år, og mange får avslag til foreldrenes store fortvilelse. Barn av israelske foreldre arver foreldrenes statsborgerskap uansett hvor barnet er født og oppvokst, og kan flytte når som helst til Øst-Jerusalem.

– Jeg har færre rettigheter enn israelske borgere i Jerusalem, men palestinere på Vestbredden har færre rettigheter enn meg, og de som bor i Gaza har enda færre. Den største forskjellen er at Øst-Jerusalem er annektert. Det gjør at vi i Øst-Jerusalem er underlagt israelsk sivillov, mens de på resten av Vestbredden er underlagt militær lov. Med mitt Jerusalem-identitetskort kan jeg reise til Vestbredden og Israel, men jeg kan ikke jobbe og bo i Israel. De fra Vestbredden kan ikke reise til Øst-Jerusalem uten spesiell tillatelse. Ingen av oss kan reise til Gaza, og svært få får reise ut av Gaza, sukker Mahmoud.

Mette Nord har tidligere vært i Øst-Jerusalem og andre byer på Vestbredden og har selv sett stengslene, sjekkpunktene, bosettingene og det militære nærværet på okkupert jord.

- Israels vedvarende okkupasjon, og forsøk på å splitte og isolere palestinere er ikke et verdenssamfunn verdig. Dette er ikke veien til fred i regionen, slår Mette Nord fast.

 

Øst-Jerusalem blir spist opp av vest

Det er rundt 300 000 palestinere i Øst-Jerusalem. Sakte, men sikkert blir de fordrevet gjennom israelsk okkupasjonspolitikk. Øst-Jerusalem endrer seg ved at hele kvartaler og byområder omdefineres til grønne, vernete soner. Hus blir revet og beboerne fordrevet. Ikke lenge etterpå blir områdene erklært som byområder igjen og folkerettsstridige bosettinger settes opp. Mange hundre står til enhver tid i fare for å miste hjemmene sine. Andre steder er det spredte husokkupasjoner hvor beboerne blir satt på gata, eller hus revet på grunn av manglende byggetillatelse. Det er umulig for palestinere å få byggetillatelse. Dette er likevel en kommune med mye byggeaktivitet. I dag bor det over 200 000 ulovlige bosettere i Øst-Jerusalem. Den folkerettsstridige muren har også endret byen på en dramatisk måte. Store deler av muren er bygget på palestinsk side av den grønne linjen, og den hindrer og forsinker fremkommelighet til som for eksempel jobb, skole og helseinstitusjoner, skiller familier og stykker opp byen.

– Før var hovedproblemet at Jerusalem hadde et dypt skille mellom det palestinske øst og det israelske vest. Nå er dette skillet nesten visket ut. Det er ett politisk Jerusalem, ett stort Vest-Jerusalem - med en liten palestinsk ghetto i øst. Bosettingene visker ut skillet mellom øst og vest. Vest-Jerusalem ekspanderer i alle retninger, og planen er å utvide Jerusalem nordover til Tel Aviv, forteller Mahmoud.

 

Øst-Jerusalem er fanget i et vakuum

Øst-Jerusalem er økonomisk, politisk og sosialt lammet.

Palestinere som bor i Øst-Jerusalem betaler skatt på lik linje som israelske borgere, men blir diskriminert i budsjettene. Øst-Jerusalem får tildelt kun 10 prosent av de kommunale midlene. Forfallet er påfallende. Det bygges ikke nye kommunale bygg eller renoveres. Det er for få skoler. Veier blir ikke vedlikeholdt og mange steder finnes det ikke fortau. Flere nabolag er ikke tilkoblet kommunalt vann- og avløpssystem, og heller ikke kommunal renovasjon. Det skjer ingen investeringer i Øst-Jerusalem, verken av israelske myndigheter, palestinske myndigheter eller av utenlandske organisasjoner.

Forskjellen mellom øst og vest er iøynefallende. Lekeplassene, parkanleggene, grøntområdene, bibliotekene og svømmebassengene ligger i hovedsak i vest. Før var det kinoer og pulserende liv i Øst-Jerusalem, nå er det meste stengt eller forsvunnet.

– Vi kan stemme ved lokalvalg, men ikke ved valg til Knesset. Det er få som stemmer, og jeg bruker ikke stemmeretten min. Jeg vil ikke stemme på et okkupasjonsstyre, sier Mahmoud bestemt.

Paris-protokollen hindrer de palestinske selvmyndighetene å være etablert i Jerusalem og heller ikke palestinske politiske partier. Det betyr at palestinere i Øst-Jerusalem ikke har noen til representere seg ved valg. Jerusalem-beboerne har heller ikke noe felles forum eller et besluttende organ hvor de kan drøfte hvordan de skal komme seg ut av den politiske stillstanden.

De kan heller ikke søke om økonomisk støtte fra fond eller lignende for å sette i gang kulturtiltak eller annet. Det er vanskelig å sette i gang prosjekter i Øst-Jerusalem fordi de er underlagt det israelske systemet som innebærer at det må være en israelsk organisasjon som jobber for den palestinske saken.

Problemene i Øst-Jerusalem har gjort at Ramallah i praksis har blitt den nye hovedstaden til palestinerne. Her finnes alle de internasjonale organisasjonene, de palestinske bankene og økonomisk vekst. Mahmoud Muna er bekymret for utviklingen.

Han forteller at Ramallah vokser raskt og usjarmerende med hipster kultur fjernt fra palestinsk kultur. Øst-Jerusalem holder på å bli glemt av det internasjonale samfunnet.

 

Okkupasjonen er en fiasko

– Til tross for at Israel har splittet opp det palestinske folket i tre områder: Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza, så har okkupasjonen mislykkes i sitt prosjekt å utviske den palestinske identiteten. Jeg er født under okkupasjonen, jeg har aldri vært fri, og har ingen forutsetninger å forstå hvordan det var før 1948 eller før 1967. Men jeg – og alle palestinere med meg – har en sterk identitet som palestiner. 70 år med okkupasjon har svekket våre livsvilkår, men har ikke lykkes i å svekke vårt folks identitet, sier Mahmoud Muna.