Palestina trenger ikke-voldelige intifadaer

Hani Al-Masri, direktør for tankesmia Palestinian Center for Policy Research and Strategic Studies (Masarat) var nylig på besøk i Norge og forklarte bølgen av knivaksjoner i Jerusalem som en økende frustrasjon over okkupasjons harde grep og bosettervold.

14.03.2016 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 17.03.2016

Vold avler vold

I Jerusalem og har volden eskalert siden i fjor og noen betegner det som skjer som den tredje intifadaen, Knivintifadaen eller Jerusalemintifadaen. I Jerusalem , Tel Aviv og andre byer har palestinske og arabisk-israelske tenåringer og unge tydd til knivaksjoner mot israelske sivile, politi og militære. Den første knivaksjonen skjedde i september i fjor. Mer enn 30 israelere og over 180 palestinere er drept hittil. Volden fra de unge mot israelske styrker og bosettere skaper stor og berettiget frykt, samtidig som Amnesty International, Palestinian Center for Human Rights og B’Tselem melder om at responsen fra de israelske styrkene kan i flere tilfeller karakteriseres som rene utenomrettslige henrettelser.

Al-Masri forsvarer ikke knivaksjonene, men hevder på lik linje med FNs generalsekretær Ban Ki Moon at de er forståelige ut fra at okkupasjonen er uutholdelig, ikke bare for de unge, men for alle palestinerne. Volden og ødeleggelsene som bosetterne står for går upåaktet hen, og aggresjonen og drapene fra okkupasjonsmakta likeså. Vold har en sterk tendens til å avle mer vold.

  

Behov for ikke-voldelige intifadaer

— Erfaringsmessig skjer opprør mot okkupasjonsmakta i sykluser på 10-15 år. Det som nå kalles Knivintifadaen eller Al-Aqsa-intifadaen er ikke en intifada. Aksjonene begås av enkeltindivider og er ikke organisert, sier Hani Al-Masri.

Angrepene utføres av unge mennesker som ikke har noe tro på forhandlingsviljen til okkupanten, som har mistet tro på palestinsk lederskap og på det internasjonale samfunnet. De er fortvilet og ønsker skape et bedre liv under verst tenkelig forhold i håp om at handlingene deres kan bli en vekker for verden om hva som foregår.

— Vi trenger å lære av tidligere erfaringer med motstandskamp slik at vi ikke gjør de samme feilene om igjen. Det er kun når motstanden er målrettet at vi kan vinne fram og få oppslutning. Organisert, ikke-voldelig motstand er mulig. Et eksempel er kampen mot Israels ulovlige husødeleggelser. Vi så nylig at vanlig folk, selv de som ikke har så mye å rutte med, var med på å gi pengestøtte til gjenoppbygging av hjemmet til familien til Ibrahim Al-Akkari og likeledes til hjemmet til familien til Mohannad Al-Halaby. Det viser at det er vilje i folket til ikke-voldelig motstand der hvor palestinsk lederskap svikter, slår analytikeren fast.

Andre eksempler på ikke-voldelig motstand er å boikotte bosettingene og godt organiserte fredelige demonstrasjoner for å vise motstand mot Israels brudd på folkeretten.

 

Trenger støtte fra Norge

Det palestinske folket trenger internasjonal støtte. Hani Al-Masri oppfordrer Norge å anerkjenne Palestina som selvstendig stat.  136 nasjoner har allerede har gjort det, og den anerkjente analytikeren og skribent har lite forståelse for at Norge sitter på gjerdet. 

Al-Masri oppfordrer også Norge til å sette sterkere press på Israel for å få slutt på okkupasjonen. Norge trenger en ny strategi for å sette press på Israel. Samarbeid med staten Israel bør ikke være betingelsesfri, norske myndigheter bør kreve at okkupasjonen må oppheve for at samarbeid og handel skal inngås. Boikott fungerte overfor Sør-Afrika og vil fungere overfor Israel også dersom nasjoner går sammen om dette pressmiddelet.

Palestinsk lederskap er i en krise og har mistet oppslutning i befolkningen. Hele ⅔ av folket ønsker at president skal gå av. Det palestinske folket ser at Israel tjener på okkupasjonen og får internasjonal støtte.  Oslo-avtalen var midlertidig, men etter 20 år gjelder den fremdeles uten at palestinsk ledelse har fått rokket på fakta på bakken som stadig forverret seg.  Mens fredsforhandlinger har pågått har Israel utrettelig fortsatt å kolonisere palestinske områder med et tydeligere ønske om et stor-Israel enn et reelt ønske om fred. Det palestinske folket har mistet troen på at forhandlinger vil sette stopp for at fakta på bakken endres. Det trengs nå at det settes makt bak fordømmelsesordene fra stormaktene når bosettingene utvides. Det er bosettingene som er det største hinder for fred.

Norge kan også bidra til å få slutt på splittelsen i Palestina ved å sette søkelys på at årsakene til splittelsen ikke kun ligger hos palestinerne, men at splitt-og-hersk er et velkjent maktmiddel for å svekke motstand som også okkupanten bruker. Norge bør sette press på Israel til å oppheve lover som behandler israelske borgere, arabisk-israelske borgere og palestinere på okkupert jord ulikt og på restriksjonene som gjør at palestinere ikke kan ferdes fritt i eget land enten på grunn av den illegale muren, sjekkpunkter eller blokade.