Vil du gjøre en forskjell?
Da oppveksten i Romania ble for vanskelig, ble redningen en pakke med klær, sko og sjokoladenisser fra Norge. Nå vil Annika Myrlund at du blir med å gjøre en forskjell for de som trenger det aller mest.
02.03.2015
av
Annika Myrlund
Sist oppdatert: 02.03.2015
Jeg vokste opp i Batesti, et lite sted vest i Romania. Jeg kommer fra en familie på 11, fem jenter, fire gutter, mamma og pappa. Barndomsårene gikk så altfor fort og man hadde ingen bekymringer. På den tiden var Romania et helt fint land å bo i. Vi hadde mange arbeidsplasser og vi på som bodde på landet kunne dyrke maten vår selv. Dette gjorde at mange fikk en trygg oppvekst og vi klarte oss fint.
Men årene gikk, og etter hvert ble mange fabrikker ble lagt ned. Fedrene som til vanlig jobbet for å forsørge familien sin, sto plutselig uten arbeid. Det kom ikke nye arbeidsplasser og familier med barn hadde ikke råd til å ivareta barnas behov, som å kjøpe klær og alt som trengs.
For mange år siden kom som en reddende engel en helt til det lille stedet jeg bodde. Jeg husker det fremdeles, en veldig stor lastebil full av akkurat det vi trengte mest av. Klær og sko, og som et pluss for oss bar fikk vi også masse godteri og sjokoladenisser. Dette var på en vinterdag før jul. I en av pakkene som mamma og pappa hadde fått tildelt var det et brev med en adresse. Vi tenkte med en gang at det tilhørte dem vi hadde fått pakken fra. Vi var rask å takke for alt det nyttige vi hadde fått og mamma og pappa klarte å finne noen som kunne oversette dette brevet fra rumensk til norsk. Da familien vi hadde skrevet til, mottok brevet var de snare å skrive tilbake og sånn fortsatte det i flere år.
Gjennom dem fikk vi kontakt med en organisasjon fra Kristiansand som sendte alt fra klær, sko, møbler, sykler til sykehusutstyr og lignende. Disse forsyningene fikk vi flere ganger i året, og deretter ble det sendt videre til dem som trengte det mest. Slik gikk det i mange år, helt til vi en dag fikk en trist beskjed: Han som ledet denne organisasjonen hadde gått bort. Likevel fortsatte hjelpen å komme, helt til dagen i dag. Den gangen fra Norge, men nå fra Danmark.
Folk i Romania som mottar disse forsendingene kan virkelig ikke få takket nok for så god hjelp. Men de er ikke alene om å trenge hjelp.
I dag tenker jeg på alle de 1,5 millioner som har mistet livet i krig gjennom nesten 40 år i Angola. Barnedødeligheten er svært høy, gjennomsnittsalderen på innbyggerne er bare 17,5 år og de fleste lever i stor fattigdom.
Fagforbundet vedtok i februar 2005 å gå inn i et forpliktende samarbeid med SOS-barnebyer. Både forbundet, medlemmer og ansatte i Fagforbundet skulle bidra økonomisk til å bygge en SOS-barneby i Angola og finansiere driften i fem år. Dette målet har vi nådd. Barnebyen ble offisielt åpnet i 2010. Barnebyen i Angola har blitt solidaritet i praksis.
Fagforbundet har avsluttet barnebyen som et prosjekt, og fortsetter å stå for driften som en permanent ordning ved hjelp av faste månedlige bidrag fra medlemmer og ansatte og bevilgninger fra fagforeningene våre. Vi er stolte av å kunne gi foreldreløse og forsømte barn i Huambo en trygg oppvekst og skolegang.
Fagforbundets barneby består av 12 familiehus for 120 barn, barnehage for 100 barn, skole for rundt 900 elever og et lokalsamfunnsprogram som gir enslige mødre, storesøstre eller bestemødre hjelp til selvhjelp for å kunne ta vare på barna de har ansvar for. Fagforbundets barneby ledes av SOS-barnebyer Angola, og barnebyens ledelse samarbeider med lokale myndigheter i Huambo. I dag får hele 1350 vanskeligstilte barn hjelp og støtte gjennom Fagforbundets barneby.
Hver dag jeg ser på mine egne barn tenker jeg på barn i hele verden som ikke har den tryggheten og omsorgen de trenger. Det er noe som vi som har det bedre kan gjøre noe med! Vi kan bidra til at barn som har mistet sine foreldre kan få et verdifullt liv og få oppfylt sine drømmer. Av de barna som fortsatt har foreldre i live kan vi hjelpe med å klarer seg selv, å komme seg på egne bein.
Jeg er en stolt fast bidragsyter til barnebyen i Angola og støtter Troms familiehuset. Mine to barn på fire år og ni mnd er også faste bidragsytere til barnebyen. Jeg har allerede begynt å fortelle det eldste barnet om disse barna vi hjelper for å få litt av det han har. Jeg ser fram til barna blir større og dem kan forstå mer og vite mer om dette.
Fra begynnelsen, da Fagforbundet startet dette arbeidet, kom det mye informasjon om hvordan ting gikk i Angola i barnebyen, bilder og video kom det også.
Et barns øyne kan leses veldig fort. Jeg husker godt noen av barna som nettopp hadde kommet inn i husene, som hadde mistet sine foreldre. Øynene deres så så altfor triste ut og det er helt hjerteskjærende å se et sånt barn. Samme barn, men etter noen måneder, fikk vi sett på nytt. Denne gangen kunne man se et lykkelig lite barn med et stort smil og smilende øyne.
Man vet man gjør et viktig arbeid når så mange barn blir tatt være på av en mor som har mye kjærlighet å gi disse barna. Ved å være med å støtte barnebyen er vi med på å gi mange barn et tryggere liv og hjelpe dem til oppfylle sine drømmer. Barn er barn uansett hvor de er i verden og barn har drømmer.
Jeg har hatt en trygg barndom og jeg skal med glede være med å gi andre det jag hadde. Vær med du også å støtt noe som betyr mye for andre.