De samlet klasebomber for å spille petanque

Lek kan ta liv i det bombeherjete Laos. Fagforbundet har besøkt Norsk Folkehjelps prosjekt som skaper en hverdag uten eksplosiver.

27.02.2015 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 27.02.2015

En liten delegasjon fra Fagforbundet reiste sammen med de nyoppnevnte Laos-ambassadørene Eddie Whyte og Torild Holmedal for å besøke prosjektet Fagforbundet støtter gjennom Norsk Folkehjelp. USA slapp 280 millioner bomber over Laos under Vietnamkrigen, rundt 30 prosent ble liggende igjen udetonert.

Verdens mest intensive bombing

Langs Ho Chi Minh-veien ligger landsbyen Ban Nadounyai i Saravan-provinsen.  Ho Chi Minh-veien var et nettverk av veier og stier som gikk fra Nord-Vietnam inn i Sør-Vietnam gjennom nabolandene Laos og Kambodsja. De ble brukt til å frakte materiell for de nordvietnamesiske soldatene og FNL under Vietnamkrigen.  USA bombet veien for å stoppe framrykking mot Saigon. Bombingen skjedde til tross for at det var et klart brudd på Genèvekonvensjonene om beskyttelse av sivile i krigstid, Genève-avtalen av 1954 og Genève-avtalen av 1962 som forbød nærvær av fremmede styrker i nøytrale Laos. Amerikanske tall viser at USA slapp i gjennomsnitt en bombelast (ca 300 bomber) hvert åttende minutt, 24 timer i døgnet, mellom 1964 og 1974.

 - Det regnet bomber.  Vi lagde groper og små huler som vi huket oss ned i.  Da vi endelig våget å titte ut, så var det døde mennesker og klasebomber overalt. Vi prøvde å bli kvitt bombene ved å rake dem sammen og brenne dem eller kaste dem i elva. Vi samlet hundrevis av dem, forteller landsbyleder Kaew Kaewlasi (50).

 

Klasebomber skaper fattigdom og frykt.

Førti år etter ligger fremdeles ufattelige 70-80 millioner klasebomber i jorda. Nøyaktige tall er umulig å oppdrive for klasebombene er spredt over 87.000 km². Over en halv million eksplosiver har blitt destruert i perioden 1996 til slutten av juli 2013. Flere land bidrar til rydde landet. Hele 14 av 17 provinser er berørt. Norsk Folkehjelp jobber aktivt i blant annet Saravan-provinsen for å kartlegge forekomsten av klasebombene, rapportere presis beliggenhet og omfanget til nasjonale myndigheter. Det kan være Norsk Folkehjelp eller nasjonale UXO Lao som rydder områdene frie for klasebombene de finner.

I Ban Nadounyai og området rundt landsbyen bor det 466 mennesker.  Klasebombene ligger på jordene og rismarkene, langs elva, på veiene og midt i blant dem.  Hvor lenge må de vente for at det skal være trygt å leve her?  Utålmodigheten har økt etter tapet av de to guttene Sitai (12) og Phota (13) i desember 2013.

 

Lek med eksplosiver

Møtet med fedrene til Sitai og Phota ble sterkt. Unger vil leke og oppfinnsomheten er stor når man har lite. Klasebombene er passe små, ligger som uskyldige støvete baller som ikke skiller seg særlig ut fra steinene som ligger rundt omkring. Samler man nok av dem, er det nok til å spille kulespillet petanque.

Simon Sanyalatvoengsi (58), far til Phota, forteller at guttene hadde spilt med dem i tre dager da de fant den som skulle ta livet av dem.  Foreldrene så den og ble forskrekket. Ungene hadde blitt opplært både på skolen og hjemme at klasebombene er farlige og fikk nå streng beskjed om å holde seg unna ”ballene”.

Det var vanskelig for guttene å tro på at det var så farlig ettersom de hadde spilt med dem uten uhell. De bestemte seg for å ta den siste de hadde funnet med seg ut av landsbyen. Sitai gjemte den i skjorta si og satt seg bak Phota på sykkelen. De begynte å sykle da en kamerat fikk øye på dem og også ville være med. I det han satte seg bakpå sykkelen, mistet Sitai bomben – og livet. Han døde momentant. Phota ble hardt skadet.  Han ble båret inn i skyggen under huset til familien mens de ventet på hjelp.

- Jeg var ute på jordet med vannbøffelen. Phota var død da jeg kom hjem. Sønnen min døde før hjelpen kom, sier Simon fortvilet.

Jung Sanyalatvongsi (35) har vondt for å snakke om sønnen han mistet. Han sliter med å finne ordene og sorgen er tydelig tung å bære.

- Det er en hverdagslig sak at barn ikke gjør som de får beskjed om, skyter Simon inn.  

Simons ord er det mange som kan kjenne seg igjen i.

- Det gikk opp for meg at det er tilfeldigheter som gjør at det var Simon og Yung som mistet sønnene sine. Hadde det vært jeg som bodde langs Ho Chi Minh-veien, kunne det like godt ha vært meg.  Flere av mine barnebarn er nysgjerrige som Sitai og Phota var, vil utforske alt og finne på ting.  Det er lett å identifisere meg med folk i Laos, jeg ville ha vært engstelig hele tiden for at mine barnebarn skulle bli drept av klasebomber.  Det er ufattelig at de lever og har levd med denne angsten i 40 år. USA har et klart ansvar for at eksplosivene fremdeles ligger her, sier Raymond Turøy, Fagforbundets arbeidsutvalg.

 

Opplæring gir resultater

Etter ulykken ble ungene i landsbyen samlet og informert på nytt om farene ved å leke med klasebomber. Da kom det fram at flere av barna ikke helt hadde trodd på at folk kan bli sprengt til døde. De trodde at det var mer som på tv og actionfilmer hvor skuespillerne våkner opp igjen etter å ha blitt slengt i lufta av voldsomme eksplosjoner. Nå som de har mistet to av sine egne venner, leker de ikke mer med klasebombene, verken åpenlyst eller i det skjulte.  UXO Lao har gitt hele landsbyen grundig informasjon om klasebombene slik at også de voksne har blitt mer forsiktige.  De har sluttet med å kaste dem i elva og å brenne dem. Opplæringen har gitt resultater, for det har ikke vært noen ulykker siden guttene døde i desember 2013.

 

Grunn til optimisme

Norsk Folkehjelp har vært i Laos siden 1997 og er i dag den største internasjonale organisasjonen på humanitær nedrustning i landet med i alt 400 ansatte.  I 2009 gikk Fagforbundet inn med årlig støtte til ett av eksplosivrydder-teamene. I 2015 er støtten på 300.000 kroner.

 Stein Guldbrandsen i Fagforbundets arbeidsutvalg var med Fagforbundets delegasjon til Laos i 2011 og ser endringene i Norsk Folkehjelps arbeid.

- Gjennom TV-aksjonen Vi rydder for livet i 2011 og med Fagforbundets bidrag har Norsk Folkehjelp fått økonomisk armslag til å øke tempoet, omprioritere rekkefølgen av arbeidet og utvide til en ny provins.  I 2011 var vi mektig imponerte av det grundige og nitide arbeidet vi da var vitne til. I dag ser vi at prioriteringen med å kartlegge forekomsten av klasebomber gir uttelling ved at flere bomber blir ryddet til tross for at det kan ta tid fra observasjon av klasebomber til selve fjerningen.  I 2011 var det ingen som visste hvor lang tid det ville ta før de mest risikofylte områdene ville bli ryddet for klasebomber. I dag anslår Norsk Folkehjelp at det vil ta rundt 20 år å rydde hele Laos trygt nok for å kunne leve et liv uten frykt for eksplosivene. Det er et kvantesprang fra å ikke å ha et tidsperspektiv til å ha et helt tydelig mål som gir grunnlag for optimisme, sier Stein Guldbrandsen.