Skolen en viktig del av suksesshistorien

Jeg hadde gleden av å besøke Fagforbundets SOS-barneby i slutten av september, skriver Stein Gulbrandsen fra Fagforbundets arbeidsutvalg. Rundt 1500 barn får nå en bedre framtid enn de ville fått uten vårt bidrag.

07.10.2014 av Stein Guldbrandsen
Sist oppdatert: 07.10.2014

Det er helheten i opplegget: familiehusene, barnehagen, skolen og lokalsamfunnsprogrammet som er suksessen. Det er likevel Cambioteskolen som gjør meg stoltest over hva vi har bidratt til å få til. Litt fordi det er min fagforening Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) som har tatt det symbolske ansvaret for skolen. Mest fordi det har blitt en skole med nesten 1000 elever fordelt på 18 bygninger med to klasserom i hver, - og lærere i alle klasserom.

Da vi besøkte Huambo i Angola første gang i 2006 besøkte vi også den eksisterende skolen. Det var en liten bygning uten pulter og stoler, men med en tavle på den ene veggen i det mørke klasserommet. Skolen hadde om lag 450 elever, og det meste av undervisningen foregikk i store grupper ute i skolegården i skyggen av et tre. Som en del av prosjektet inngikk SOS-barnebyer Angola en avtale med myndighetene i Huambo om å pusse opp/bygge ut skolen, og å drive den videre i samarbeid med myndighetene.

 

Vår skole er en av åtte i distriktet, og materielt og kvalitativt sett klart den beste. Som en del av opplegget ytes det hjelp til alle de øvrige skolene i en eller annen form. Tchikassaskolen hvor en del av barna fra lokalsamfunnsprogrammet går, har fått økonomisk hjelp til oppussing. Lærerne der får etter- og videreutdanning ved Cambioteskolen.

Fullt liv på en god skole

En relativt trygg oppvekst og skolegang er fundamentet for å kunne bli en aktiv samfunnsborger. Foreldreløse og barn fra de svakeste familiene får en slik oppvekst i familiehusene. De får også skolegang. De får skolegang sammen med barn fra nærområdet. SOS har arbeidet for at barnebyene skal bli mer åpne for samfunnet rundt. Barnebyen vår har blitt det, og skolen illustrerer det godt. Den har nesten 1000 elever, snaue 100 kommer fra barnebyen, snaue 100 fra lokalsamfunnsprogrammet og altså rundt 800 fra lokalsamfunnet.

Besøket på skolen var en hyggelig opplevelse. Vi fikk komme inn i flere klasserom og se hvordan undervisningen foregikk. I den første klassen ble det undervist i  portugisisk og grammatikk sto på timeplanen. Vi observerte ivrige elever. En annen klasse hadde engelsk og vi ble dagens elevøvelse med mange forberedte spørsmål. Vi besøkte også en klasse som hadde søm. Elevene sydde skoleuniformer på elektriske symaskiner.  I klassen var det også tatt inn noen familieforsørgere fra lokalsamfunnsprogrammet. Disse fikk opplæring på tråsymaskiner. Når de hadde fullført kurset ville de få en tråsymaskin for å kunne drive næringsvirksomhet i lokalsamfunnet. Vi avsluttet besøket med å observere fullt liv i skolegården i ”store fri”.

 

Utdanning nødvendig for å bygge landet

I 2002 ble det en varig fredsavtale i Angola. Da hadde landet gjennomgått 40 år med krig. Først frigjøringskrigen mot kolonimakta Portugal som endte i 1975, deretter en borgerkrig mellom ulike frigjøringsbevegelser støttet av ulike stormakter. Landet var totalt ødelagt. Det var flere millioner internflyktninger. Det var ufattelig mange foreldreløse barn. Landet var det mest minelagte landet i verden. Veier, jernbane, skoler, sykehus og offentlige kontorer var bomba i filler. Angola er et land rikt på naturressurser. Det brukes enorme summer på å bygge opp igjen infrastruktur. Jeg har besøkt Angola hvert annet år siden 2006, gjenoppbyggingen er svært synlig. Veier og jernbane kommer i drift. Skoler og sykehus bygges. Boliger bygges.

For å få samfunnet til å fungere er man avhengig av å bemanne samfunnet og institusjonene med kvalifiserte personer. 12 år har gått siden 2002. Det er kort tid for å utdanne en befolkning fra et utgangspunkt der skolesystemet hadde vært krigsmål i 40 år, og analfabetismen var stor. I dette bildet er skolen vår en suksess for Barnebyen, og et viktig bidrag for å gjenoppbygge Angola. 

Det vil fortsatt ta mange år før det store flertallet i Angola er selvhjulpne. Fagforbundets barneby er et solidarisk bidrag.  Skal suksessen fortsette trenger vi mange faste bidragsytere.

Årets delegasjon besto av fem barnebykontakter fra fylkene, to fra AU, en rådgiver, en fra info og en fra Fagbladet. Jeg oppfordrer fagforeninger og fylker til å invitere oss for å få del suksesshistorien med familiehusene, barnehagen, skolen og lokalsamfunnsprogrammet.

Les også om fembarnsmoren Eliza, som fikk livet sitt snudd opp ned da mannen døde, men som fikk hjelp av Fagforbundets barneby.