Med hjerte for Palestina

Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, talte til Fagforbundets landsmøte. Hennes fortelling om den navnløse flyktningkvinnen i Shatila gjorde inntrykk på delegatene.

20.11.2013 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 20.11.2013

Les hele talen hennes:

Kjære dirigenter, landsmøte, venner

I november i fjor traff jeg en kvinne i flyktningeleiren Shatila i Beirut.

Livet hadde gjort henne forsiktig. Hun ville ikke avbildes, ikke navngis.

Jeg ble født og senere gift i flyktningleiren Tel al-Zaatar i Libanon, fortalte hun meg. Familien hadde flyktet ditt fra Palestina i 1948. I 1976 måtte de på nytt flykte etter at borgerkrigen brøt ut.

Da ble flyktningleiren angrepet av kristne og syriske styrker. Hun mistet fire brødre. Alle ble drept. En var 18 år gammel og nygift. De andre 16, 13 og 11 år gamle.

De overlevende i familien forsøkte å komme seg til et trygt område. De vandret barføttes til de kom til en veisperring. Der var det soldater i hvite frakker. Slaktere. Bevæpnet med økser. Foran mødrenes øyne hugget de hodene av guttebarna. «Dere palestinere føder bare gutter, gutter som vil ta opp våpen mot oss», sa de til en gravid slektning. Mens hun fødte ved veisperringen skjøt mennene henne i magen. De drepte barnet. Det var en gutt.

Søstrene hennes var vakre, fortalte den palestinske flyktningen meg. Moren hennes hadde derfor smurt skitt i ansiktene deres. Men mennene så at de var vakre og tok dem med makt.  Moren hennes ropte: «Skyt barna mine og la meg vite at de er døde». Det gikk de ikke med på. De tok søstrene hennes og hun så dem aldri igjen.

I 1982 ble Shatila angrepet. Da måtte de flykte videre til Syria. Hun reiste uten annet enn nøklene til huset. Under flukten ble hun skilt fra barna sine. I ni dager visste hun ikke hvor de var. De lette blant lik, døde barnekropper langs veien. Da de kom fram til Damaskus i Syria fant de dem heldigvis i god behold, fraktet dit av en onkel.

Nå har jeg måttet flykte igjen, fortalte hun meg i nøkterne ordelag.

I fjor nådde nemlig de syriske bombene hennes eget nabolag. Først fant de som mange andre tilflukt i den palestinske leiren Yarmouk i Damaskus. Så ble de presset videre på flukt av artillerigranater ……

Det var kveld. De kastet seg i bilen og dro uten noe som helst. Nok en gang. Klokka 3.30 neste dag var de framme i Shatila. Tilbake i den samme palestinske flyktningleiren de kom fra for 30 år siden. Et av barnebarna har vært stum siden. Mannen hennes sliter med splintskader.

Krigen i Syria rammer de palestinske flyktninger hardt. Hun ble født på flukt og tror hun vil dø på flukt.

Vi i Folkehjelpa driver humanitært arbeid inn i Syria. Vi er klare til å gå inn med mineryddere. Vi driver kapasitetsbygging overfor demokratiaktivister inne i Syria og bidrar til at det bygges demokratisk kapital i hodene på folk som vanskelig kan ødelegges av våpen. Pilarer som er helt nødvendig for å bekjempe ekstremisme og autoritært styresett. Ikke minst, jobber vi i forhold til de palestinske flyktningene inne i Syria og i nabolandene. Og det trengs.

Palestinernes rettigheter undertrykkes. Okkupasjonen går på det 46 året. Israelernes okkupasjon sprer seg på bakken. Og fredsforhandlingene stanger mot veggen, igjen og igjen.

Det internasjonale samfunn er enten maktesløse eller nekter å bistå. Verden sitter og ser på undertrykkelsen av palestinerne. Ser på lidelsene i Syria.

Dere i Fagforbundet gjør ikke det.

Dere er Norges største forbund med ditto politisk slagkraft. Dere har den største av alle samarbeidsavtaler med oss. Dere fomler ikke. Dere nøler ikke. Verken her hjemme eller ute. Her hjemme er dere rasismefri sone og driver au-pair senter sammen med oss. Dere står i første linje i kampen mot ekstremisme og for integrering. Dere var der for oss, ofrene og norsk beredskap etter 22nde juli.

Dere bidrar til vår rydding av klasevåpen i Laos.

Men jeg vil framheve en ting spesielt. Da katastrofen vokste i Syria var det dere som igjen stod i første linje. Der verden var handlingslammet eller ikke ønsket å intervenere, stod dere oppreist og stilte dere i spissen for stafetten med innsamling til de syriske flyktningene. Til sammen samlet Fagforbundet inn 700 000 kroner gjennom lokale og sentrale ledd. Det betyr at dere sikret mat til nesten 2 500 familier på fem i en måned. G det i en kald vintermåned.

Dere er vår fremste samarbeidspartner i kampen for å sikre palestinernes rettigheter. Med støtte til palestinerne i de okkuperte om-rådene på Gazastripen/Vestbredden og til palestinske flyktninger i Libanon.  I kampanjen for å få norske og internasjonale bedrifter til å stoppe handel og investeringer i okkupert palestinsk område. I kampen mot norsk våpenhandel med Israel, mot import av okkupasjonsvarer. I striden for å minne israelerne på at deres rettigheter aldri kan overleve så lenge palestinernes rettigheter blir undergravd. Og i kampen her hjemme med å minne oss alle på at respekt for menneskerettighetene først og fremst må måles på hvorvidt vi klarer å stå opp for de som sitter helt nederst ved bordet.

Og verken dere eller vi kommer til å gi oss før Palestinerne er sikret rettigheter og eget land, etter grensene fra 67.

Palestinerne et tålmodig folk. De vet at de må organisere seg for å kunne bekjempe okkupasjon, ydmykelser og trakassering. Fiendene deres nå er ikke bare en brutal okkupantmakt, men også ødeleggende intern splittelse. Vi er imponert over og stolte av dem og at de har valgt oss som partnere! De gir ikke opp.

Og det har heller ikke vi tenkt å gjøre. Takket være støtten fra Fagforbundet får flere palestinske bønder adgang til rent vann, flere unge tør å ytre seg, flere kvinner kan skaffe seg egne inntekter og flere kvinner tør stå opp mot vold og annen undertrykking

Dere har solidaritet i ryggmargen. Dere har skjønt at humanitær hjelp er viktig. Men også at ideer aldri kan knuses med kuler.

Og sammen kan vi gjøre mye. Vi kan hjelpe flere.

Jeg står her med en stor takk til dere. Jeg vet at dere allerede har satt i gang bøsseinnsamling til Filippinene. De trenger hjelpen. Tusen takk til alle dere tillitsvalgte som har engasjert dere i palestinernes kamp, mot norske og internasjonale bedrifter som støtter opp om okkupasjonen. Og til dere som står på stands, gir pengestøtte, er medlemmer hos oss eller fastgivere og på den måten bidrar til å støtte det arbeidet vi gjør ute og som vi så fryktelig gjerne vil gjøre mer av. Det er alt dette internasjonal solidaritet dreier seg om.

Tusen takk til de 25 Palestina-ambassadørene. Tillitsvalgte fra alle fylkene. Som sprer informasjonen videre og engasjerer dere i å få økt støtte til palestinernes kamp. Tusen takk til alle dere i Fagforbundet Ungdom. Samarbeidet mellom dere og Solidaritetsungdom lover godt for en bedre verden. Tusen takk til det gamle forbundsstyret for et fantastisk samarbeid. Til Jan Davidsen spesielt, som når bombene ble sendt mot Gaza nok en gang i 2012 spurte meg: hva kan vi gjøre mer og hvordan kan vi bidra med ting som ikke kan ødelegges med kuler? En enkelt sagt: bauta av en kar med solidaritet i ryggmargen!

Det er langt fram til fred i Midt Østen. Men våre kolleger og partnere i Libanon og Palestina finner støtte og inspirasjon i norsk fagbevegelse som står på deres side, med Fagforbundet i spissen. På vegne av de og Norsk Folkehjelp: tusen takk!

Lykke til med lands-møtets siste dag og de neste fire årene! Vi gleder oss til å samarbeide med det nye forbundsstyret og Mette Nord og er helt trygge på at Fagforbundet fortsatt kommer til å bære solidaritetsfanen høyt! Frihetskampen fortsetter og vi er veldig glade for at Fagforbundet er på vår side i den kampen. Da er vi også sikre på at vi vil lykkes til slutt!