Prosessen etter Oslo-avtalen har vært en fiasko

Forhandlingsprosessen som begynte i 1991 med Madrid-konferansen og videre førte til Oslo-avtalen, skulle sikre opprettelsen av en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967, og en avtale om andre ”sluttspørsmål”, inkludert flyktningers rett til å vende tilbake, før år 2000.

31.10.2013 av Jamal Juma (koordinator for den palestinske grasrotkampanjen Stop the Wall)
Sist oppdatert: 31.10.2013

Tjue år etter signeringen av Oslo-avtalen er prosessen stort sett ansett som en fiasko av palestinere og internasjonale observatører. Palestinsk statsdannelse og selvbestemmelsesrett ser ut til å ha bukket under for Israels bygging av den ulovlige muren og bosetninger, og gjennomføringen av dens apartheidpolitikk. Oslo klarte ikke å hindre israelske massakrer, slik som ødeleggelsen av Gaza i 2008-09, ei heller å hjelpe palestinerne med å oppnå rettferdighet.

Det hvite hus har startet disse nye rundene med forhandlinger under helt andre forutsetninger. USA har en svakere posisjon i Midtøsten enn noen gang. Tapte kriger i Irak og Afghanistan, ustabile forhold i hele den arabiske verden og en generell følelse av militær overbelastning og økonomisk krise former bildet av USA. Statssekretær John Kerry har holdt FN, og til og med EU, utenfor de nye forhandlingsprosessene.

Blant palestinere har tilliten og håpet til de USA-medierte forhandlingene for lengst forsvunnet. Mens folk på gaten er delt mellom sinne, kynisme og likegyldighet overfor forhandlingene, har PLO vedtatt president Abbas’ forslag om å gi avkall på kravet om bosetningsfrys som en forutsetning for samtaler, selv om kun et mindretall støtter forslaget. Svært få innenfor PLO ser ut til å være villige til åpent å støtte samtalene. 

Ingen burde være overrasket over at det er usannsynlig å oppnå en varig løsning i den nye forhandlingsrunden, ei heller en rettferdig fred hvor rettighetene til alle palestinere, inkludert palestinske flyktninger, bli respektert. Det virker nærmest umulig å ha tillit til Washingtons påstand om at de har et realistisk håp om å komme frem til en endelig løsning innen ni måneder. Så, hva er USA og Israels egentlige mål og målsetninger?

Gjenopptakelsen av forhandlingene har allerede oppnådd et nøkkelmål: å undergrave den grunnleggende gevinsten til det palestinske initiativet om å bli anerkjent som stat av FN. Selv om anerkjennelse fra FN ikke vil føre til noen endring for palestinere - dersom det ikke blir fulgt opp med et sårt tiltrengt internasjonalt press på Israel om å avslutte sitt okkupasjonsregime, apartheid og kolonialisme - har budet på statsdannelse fremmet palestinsk politikk på et strategisk nivå. Det har vunnet støtte fra en internasjonal allianse drevet av det globale sør, og det har tatt spørsmålet om Palestina ut av hendene på USA og Sikkerhetsrådet og brakt det tilbake til FNs generalforsamling, et sted Palestina kan regne med en overveldende støtte.

For Israel utgjør de nye forhandlingene en stor seier for deres bosetningsvirksomhet. Ikke bare har USA lykkes med å presse palestinske forhandlere til å gi avkall på forutsetningen om bosetningsfrys, forhandlingene har også funnet sted på tross av et israelsk koloniseringsdriv uten sidestykke: siden 1. august har Israel annonsert planer om å bygge nesten 3000 nye bosetningsenheter. De har også gjort det klart at de har intensjon om å fortsette med den etniske rensning av opp mot 50.000 palestinere fra Naqab-ørkenen og tvangsflyttingen av 1300 palestinere på Vestbredden for å gjøre plass til en skytebane. I tillegg har Israel regelrett nektet å diskutere en tostatsløsning basert på 1967-grensene, og regjeringsmedlemmer, slik som økonomiminister Naftali Bennett, har tydelig uttalt at muligheten for en palestinsk stat er  en “blindvei”. 

Det virker som om USA ikke oppfatter det ironiske i at Israel har begynt forhandlingene om en tostatsløsning med offentlig å annonsere at det ikke er en mulighet for palestinsk statsdannelse.

Selv om USA og Israel kan regne disse utfallene som en seier i dag, vil det sannsynligvis komme flere langsiktige konsekvenser som får de kortsiktige gevinstene til å virke dyre med en gang samtalene kollapser igjen.

For det første vil nødvendigheten om at USA skal lede initiativet på egenhånd trolig bety at de ikke vil være i stand til å unnslippe skylden for det forutsigbare sammenbruddet i forhandlingene. Til gjengjeld åpner dette opp for spørsmål om det underliggende paradigmet som reduserer den palestinske frigjøringskampen til en grensetvist. Dette krever handling fra ulike aktører, ikke minst det internasjonale sivilsamfunnet og den raskt voksende kampanjen for boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS).

For det andre kan Israel være i stand til å lure USA til fortsatt å ignorere bosetningsekspansjon. Men EU har nå vist at de er forberedt på å følge fordømmelsen av bosetningene med konkret handling ved å introdusere nye regler som hindrer offentlige midler fra EU i å nå bosetningene. Den endelige svikt i forhandlingene vil sannsynligvis få mange EU-regjeringer til å gå et skritt videre, kanskje til og med ved helt å forby handel med ulovlige israelske bosetninger.

Til slutt har denne forhandlingsrunden allerede sterkt forverret legitimitetskrisen de palestinske selvstyremyndighetene står overfor. Økende splittelse og ustabilitet blir sannsynligvis (enda) mer skadelig for israelske og amerikanske interesser enn for det palestinske folk. Det er vanskelig å se for seg at en postpalestinsk autoritetsstruktur vil være like medgjørlig som dagens palestinske politiske institusjoner.

Det som kreves er et rammeverk som bygger på den globale støtten for palestinsk selvbestemmelse, prinsipper for internasjonal lov og menneskerettigheter og raske og effektive midler til å presse Israel til å følge dette rammeverket.

--

Jamal Juma’ er i Norge i anledning konferansen ”The Missing Peace” og holder 30. oktober foredrag på Østsia, UiA.Teksten er oversatt av Line Reichelt Føreland og artikkelen er opprinnelig trykket i Fædrelandsvennen 30.10.2013