Bobler i vrangstrupen

«Jeg var bare litt tørst. Og endte med å støtte israelsk okkupasjon av Vestbredden», skrev Trude Lorentzen i en kommentar i Dagbladet Magasinet lørdag 14.09.13. Fagforbundet har fått tillatelse til å publisere kommentaren.

16.09.2013 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 16.09.2013

Tekst: TRUDE LORENTZEN

På åttitallet sto den hjemme på kjøkkenbenken vår, et statussymbol helt på høyde med vannseng og saccosekk: Brusmaskinen. En ekte Sodastream. En fontene av brus som sikret et ubegrenset tilfang av sukkerdrikk, rar cola, ekstra søt solo og supersyntetisk champagnebrus. Utført i beige hardplast med en brun spak på høyre side. Det var bare å sette inn en flaske med vann fra springen, dra i spaken og – psjjjj – tilføre kullsyre. Deretter: En skvett smaksessens. Og vips: Hjemmelaget cola.

Brusen smakte ikke i nærheten av The Real Thing, men det gjorde ikke noe. Den hadde sin helt egen sprudlende, kjemiske sjarm. Jeg inviterte med meg klassekamerater hjem, og vi samlet oss rundt Sodastreamen, selve tilberedelsen var en attraksjon i seg selv, og jeg kunne kjenne det boble inne i hele meg fordi jeg var så heldig å komme fra et velutstyrt hjem.
 
At futten på et tidspunkt skulle gå ut av brusmaskinen, står for meg som et mysterium den dag i dag. Men det skjedde. Sannsynligvis etter at kullsyrepatronen var tom og ingen husket å kjøpe ny. Åttitallsikonet ble pakket ned i en eske og stuet vekk på pappas loft. Der oppe fins vårt originale eksemplar fortsatt, under et lag av rusk og døde fluer. Som et klenodium fra en svunnen og litt latterlig tid.
 
Over tjue år har gått. Tjue år med inntak av oseaner av boblevann i halvannenliters flasker, båret i hus i altfor mange og tunge handleposer. Brus har jeg sluttet med for lenge siden, men sprudlende vann syns jeg er stas. Aller helst Perrier eller Pellegrino, men også Ramlösa og Farris, til nød Bonaqua.

Det er deilig. Og dyrt i lengden. Tomflaskene hoper seg opp i skapet under vasken.

Har jeg et drikkeproblem? Jeg hadde aldri tenkt på det sånn før. Ikke før jeg oppdaget 2013-versjonen av Sodastream i hylla på Elkjøp. Den sto der og glinset i hvit hardplast, minimalistisk og lekker. «Source» het modellen jeg falt for, utformet av den tysk-sveitsisk-tyrkiske brusmaskindesigneren Yves Béhar. Og jeg tenkte på alle de irriterende Farris-flaskene. Og kjente at sånn kunne det ikke fortsette.
 
Jo visst hadde jeg et drikkeproblem. Farris-utgiftene og pantepresset i livet mitt var helt i overkant. Og her sto løsningen, til bare 999 kroner (pluss kullsyrepatron). En elegant maskin som kunne trylle kjedelig vann fra krana om til forfriskende brygg i en håndvending. Fattigmanns-Farris. Helt uten avfall. Med et psjjjj som fortsatt virket like suggererende.

Da Sodastream ble relansert på verdensmarkedet for fem år siden, ble brusmaskinen framstilt som nettopp en miljøvennlig sensasjon. På produsentens nettside viser et eget telleverk alle tomflaskene som ikke blir produsert, sekund for sekund, fordi folk tar til vettet og lager boblene sine selv. Slagord: «Fun bubbly beverages. That do a world of good.»

Heldigvis fylte jeg 39 år om få dager. Med bare ett eneste ønske på lista. Bursdagen kom, og jeg ble vekket med latter, sang, sjokolademuffins og tindrende barneøyne på sengekanten. Og en stor gave, pakket inn i grønt Elkjøp-papir. Jeg rev papiret av, leste med overrasket mine utenpå esken: «Set the bubbles free!»

Og så ble det bare psjjjj, psjjjj, psjjjj hjemme i huset vårt. Skåling i kullsyrens gleder morgen, middag og kveld. Det er ikke mye både vi voksne og barna kan enes om av ekte moro, men å se og høre effekten av H2CO3 i H2O samlet oss i felles fryd. Attpåtil gjorde vi verden til et bedre sted!

Helt til jeg åpnet Dagens Næringsliv. Og satte boblevannet i halsen, så det kom i rekyl som en sprut ut av nesa. For hva sto det der, svart på ferskenfarget papir? «Omstridte israelske bobler».

Det viser seg at bursdagsgaven min, familiens nye midtpunkt, kan være produsert i et av verdens verste og mest fastlåste konfliktområder.

Ifølge DN har Sodastream sitt hovedproduksjonslokale i den israelske industrisonen Mishor Adummim på Vestbredden, tilknyttet bosetningen Ma'ale Adummim. På okkupert palestinsk land.

De israelske bosetningene er ulovlige, ifølge internasjonal lov. Palestinerne i landsbyen Yanoun skal ha mistet 80 prosent av jorda si, og rapporterer om voldelige angrep fra ekstreme bosettere. Likevel subsidierer Israel innbyggere og industri i bosetningene med store beløp og skattelettelser. Og ut fra Ma'ale Adummim sendes 400 000 Sodastream-maskiner til verdensmarkedet hver måned.

Til Elkjøp på Ullevål stadion også? Hadde jeg fått et moralsk dilemma i bursdagsgave? Sto det nå et storpolitisk problem og skinte i hvit hardplast på kjøkkenbenken min?

Statussymbolet er blitt et symbol på krig og lidelse.Tanken på palestinske flykningebarn uten rent drikkevann, verken med eller uten bobler, hjemsøker meg hver gang jeg hører psjjjj.

Ja, for det tilsettes fortsatt kullsyre i vann hjemme hos oss. Jeg skal innrømme det. Selv om lyden av Sodastreamen gir meg dårlig samvittighet hver eneste gang. Det er vanskelig. Maskinen var allerede kjøpt da jeg oppdaget hvor galt det var fatt, prøver jeg å trøste meg selv. Skaden var skjedd.

Jeg fikk den jo i gave! Hva skal jeg liksom gjøre da? Nå?

Barna forstår seg ikke på Midtøsten. Hvordan skal jeg forklare dem at mamma ikke vil ha boblevannmaskin likevel, fordi noen mennesker langt borte slåss om et land som heter Israel?

Jeg lykkes ikke helt med å berolige meg selv. Særlig politisk ukorrekt føles det å tilby boblevann til gjester.

Og jeg klarer ikke å dy meg.

Jeg forklarer dem at Farrisen ikke er så hjemmelagd som de skulle tro, men at serveringen min bidrar til israelsk okkupasjon av Vestbredden.

Så blir vi sittende der i stillhet. Drikke.
Og kjenne boblene svi i halsen.

Norsk Folkehjelps Og Fagforbundets kommentar:
Trude Lorentzen gir en levende beskrivelse av den bitre ettersmaken mange får når de første gang oppdager at SodaStream har sitt hovedproduksjonsanlegg på okkupert palestinsk land.

Norsk Folkehjelp og Fagforbundet samarbeider om et prosjekt om norske bånd til okkupasjonen. I mai 2012 publiserte vi en rapporten «Farlige forbindelser: norske bånd til den israelske okkupasjonen» som viste at norske myndigheter og selskap, gjennom finansielle investeringer og handel, er involvert i virksomhet som bidrar til Israels brudd på folkeretten og menneskerettighetene.
Norsk Folkehjelp og Fagforbundet oppfordrer norske selskap og importører til å avslutte handel med SodaStream, og folk til å ikke kjøpe produkter fra selskapet.
 
Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom og Fagforbundet Ungdom har i tillegg en pågående kampanje mot SodaStream- «La boblene briste, boikott SodaStream».