Oslo-avtalen - en katastrofe!

Hvordan kan en avtale som ikke inneholder ordene okkupasjon, ulovlige bosettinger, 67-grensen og selvstendig palestinsk stat, føre til fred? Er det mulig for okkupant og den okkuperte å forhandle fram en balansert fredsavtale?

13.09.2013 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 13.09.2013

Nei, mente et unisont debattpanel i dag. Palestinakomiteen i Norge, Fellesutvalget for Palestina, Networkers SouthNorth, Institute for Palestinestudies, Beirut og FAFO arrangerte konferanse på Litteraturhuset om Oslo-avtalen 20 år etter.  ”Freden som uteble” var fokuset. Ingen av innlederne var positive til den historiske avtalen som satt Norge på kartet, og Palestina på sidelinjen.

Hva var det som gikk galt? Dr. Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo og forsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO, besvarte spørsmålet med å påpeke at på norsk side klarte man ikke å forholde seg nøytralt til partene. Både Israel og USA var Norges allierte, og Norge var enige i deres analyse at det var Yassir Arafat og PLO som var den største trusselen mot fred. Israels sikkerhet var derfor i fokus, og okkupanten ble ikke avkrevd å gi garantier om å oppheve okkupasjonen, stanse de ulovlige bosettingene og respektere 67-grensen. Avtalen førte til at det internasjonale samfunnet, nå representert av giver-gruppen har tatt ansvar for å hjelpe palestinerne økonomisk til å overleve så godt de kan under okkupasjon, mens Israel stadig spiser mer og mer av Palestina.

Dr Anis F. Kassim, ekspert på Folkeretten og praktiserende advokat i Jordan og involvert i forhandlinger i forkant av Osloavtalen, argumenterte for hvordan Oslo-prosessen er den mest livsfarlige ”fredsprosessen” som noensinne har blitt startet. Det måtte gå galt, og det ble verre enn det håpløse utgangspunktet.  Kassim begrunnet dette med at gjennom historien har palestinernes rettigheter vært til en viss grad beskyttet i internasjonale avtaler i motsetning til Osloavtalen. PLO ble på grunn av maktubalanse mellom de forhandlende, en underkontraktør av okkupasjonsmakten.  Han belyste også at det å gi palestinerne selvstyremyndighet under fortsatt okkupasjon, betyr juridisk sett at selvstyremyndigheten er underordnet Israels militærregjering.  Selvstyremyndigheten er Israels forlengede arm i de okkuperte områdene.

Kassim avsluttet med å si at det eneste som kan hjelpe Palestina nå, er ikke nye fredsforhandlinger eller krig, men at Israel blir stilt ansvarlig for sine brudd på folkeretten.

Sahar Francis, advokat og leder for Addameer (menneskerettighetsorganisasjon som jobber med de palestinske fangenes situasjon) satte fokus på frigivelse av fanger som taktisk spill etter Oslo-avtalen. Francis poengterte at når fanger frigis av Israel, så har fangene kort tid igjen av soningen, og Israel er rask til å fylle opp fengslene med nye fanger eller sette inn igjen de de allerede har frigitt.  

De vanskeligste stridsspørsmålene som aldri ble berørt i Oslo-avtalen, er uløst 20 år etter. Det gjelder spørsmålet om Jerusalem, de palestinske flyktningenes rett til tilbakevending, bosettingene, de palestinske fangenes skjebne, sikkerhetsspørsmål og fastsetting av grenser.  I mellomtiden er den folkerettstridige muren bygget, de ulovlige bosettingene økt og fortsetter å øke i skrivende stund, landet er splittet opp rent fysisk og politisk.  Infrastruktur er bombet sønder og sammen uten følger for Israel og med katastrofale følger for Palestina. Apartheid har blitt innført. Gaza er et fengsel.