Flyktig møte med palestinsk syriske flyktninger

Rommet er tomt foruten tynne madrasser som ligger på gulvet på rekke og rad langs de fire veggene. Det siver ikke noe lys inn. Det fins ikke strøm og stearinlysene spares til det blir kveld.

13.03.2013 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 09.02.2016

De er elleve i familien på flukt fra bombene i Damaskus, og i går fikk de beskjed om at de ikke lenger kan leie dette rommet. De vet ikke hvor de skal gjøre av seg.  Øynene mine prøver å vende meg til duskmørket i det vindusløse rommet, men jeg distraheres av den unge kvinnen som sitter nærmest døren. Jeg har sett at hun ofte legger hånden på magen, stryker den.  Slik mange kvinner har gjort det fra tidenes morgen.

 

Fagforbundet støtter flyktninger fra Syria

Måneden er oktober, året 2012.  Fagforbundet samarbeider med Norsk Folkehjelp til støtte for palestinere i Midtøsten. En liten delegasjon bestående av Fagforbundets  ambassadører for  Palestina,  to politikere og  en fra administrasjonen  har kommet til i den palestinske flyktningleiren Ein El Helwe, vest i Saida, Libanons tredje største by.  Her støtter Fagforbundet  en rekke av Norsk Folkehjelps prosjekter for palestinske flyktninger.

 

Det første en ser av leiren er piggtråd og tungt bevæpnet soldater. Leiren er en av de få i landet som er inngjerdet og kontrollert av den libanesiske hær.  Hæren kontrollerer alle som kommer inn og ut av leiren, og besøkende må ha forhåndsgodkjenning for å slippe inn.  Vi har papirer som gir oss innslipp og innsyn.

 

Trangt om plassen

Ein El Helwe er den største flyktningsleiren i Libanon.  Hvor mange som bor her er imidlertid uklart. UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flyktninger) opplyser at tallet er mer enn 47.500.  Hjelpeorganisasjoner sier at det er rundt 70.000, mens leirstyret (Popular committee) oppgir at det bor 100.000 flyktninger i leiren. Alle enes om at 50 % av innbyggerne er under 25 år, og at leiren er fylt til randen. Familiene er store og bor i ”shelter”, det vil si en leilighet som typisk består av stue, kjøkken, toalett og ett soverom. Det er ekstremt trangt om plassen.

 

I oktober 2012 er det 256 syriske og palestinsk syriske familier i Ein El Helwe, 60 av dem er barn.  Men vi hører andre tall også.  500 flyktningfamilier fra Syria. Det som det uansett er enighet om, er at tallet øker og forverrer situasjonen for den allerede overfylte leiren.  Flyktningene som strømmer over Syrias grenser leter etter slekt i Libanon og drar ofte fra leir til leir i sin søken.  Vi leter nå etter en av familiene.

 

For å finne fram har vi gått i stadig trangere gater, til vi slutt har vi beveget oss i smug som ikke er bredere enn rundt 50 centimeter.  Dette er ikke bare flyktningleirens bakgater, dette er en bakevje.

 

Redde

Tolken fra Norsk Folkehjelp  går foran oss og bak hælene våre går en kameramann til tross for at de syriske palestinske flyktningene ikke tillater at det filmes eller tas bilder. Jeg må forhandle meg fram til å ta lydopptak. De er redde og usikre. Jeg forsikrer dem om at vi kun ønsker å spre informasjon om hvilken situasjon de er i.  

En kvinne som vi oppfatter er familiens overhode, tar ordet.  Hun introduserer oss for de andre 10 i rommet. Det er døtre og svigerdøtre, barnebarn. En pekefinger viser kona til mannens datter, og hun er datter til henne, og barnet er… det er vanskelig å følge med. Om vi ikke får med oss hvem som er hvem, så er det lett å se at mennene er i mindretall  De ble værende igjen i flyktningleiren like utenfor Damaskus. Ikke for å kjempe, men for å prøve å redde hjemmet sitt under de stadige  utbruddene av bomberegn. Av og til går det an å få kontakt på telefon slik at de vet om mennene er i live eller ei. 

 

Vanskelig å finne ly

Kvinnene og barna flyktet for tre måneder siden. Først kom de til Beirut, så til Saida, og nå i Ein El Helwe. De bodde i starten hos en vertsfamilie i Ein El Helwe, hvor de fikk et rom.  Palestinske flyktninger lever i små leiligheter, så  det var svært sjenerøst å gi dem et rom,  men til slutt var de nødt å leie den leiligheten de nå er i.

Leiligheten består av rommet vi sitter i, madrassene viser oss at det er her alle sover i en lang firkantet rekke. Det er også et lite kjøkken, uten innlagt vann.

Gamlemor sukker at siden det ikke er strøm, så har de heller ikke noe vaskemaskin med alt hva det innebærer av håndvask til en storfamilie,  De er heller ikke noe TV, og lite for barna å atsprede seg med slik at vonde opplevelser kan slippe taket i en stakket liten stund. Her er ingenting.. Ingen leker. Igjen skolegang fordi de mangler skolebevis. Ingenting.  Her er  i n g e n t i n g.

En liten pjokk gråter i fanget på sin mor, uten stans, utrøstelig. Nye fang blir prøvd ut til ingen nytte. Gråten vil ingen ende ta, men samtalen fortsetter mellom oss voksne.

For en uke siden kom en annen familie for å  bo her også , men de dro fordi det var ingen plass til to storfamilier.  

En kvinne kommer inn gjennom døra. Smil går fra munn til munn. Det er Zaray som har kommet. Vi blir raskt fortalt at hun er elsket av alle. Navnet betyr blomst på arabisk og det er det hun er for dem. Hun er syrisk, men er likevel en av dem.

Zaray  bodde  i etasjen over. Hun har seks barn.  Eieren av leiligheten  sa at  hun måtte flytte fordi han ville ha igjen leiligheten.  For tre dager siden  flyttet hun og barna  midlertidig hos en vertsfamilie.  Men da de oppdaget at hun har en mor i flyktningleiren, måtte de flytte.  Men det er uholdbart hos mor. De er 11 stykker på et enda mindre rom enn det vi sitter i nå.

Den samme eieren har nå bedt familien vi besøker om å flytte.  De leter desperat etter et nytt sted å bo. De har ikke funnet noen som kan gi dem ly, verken i denne leiren eller i andre leirer.  På grunn av Libanons  strenge behandling av flyktninger, oppholder de seg nå ulovlig i landet.  De tør ikke vende tilbake til Damaskus og betaler en bot hver måned for å være her. Vi får ikke helt tak i til hvem de betaler denne boten til, og vi regner at bot er et annet ord for det vi vil kalle bestikkelse.

 

Kampen for overlevelse

En av mennene i familien prøver å komme seg ut av leiren for å finne seg en dagsjobb, Noen ganger lar vaktene han passere, andre ganger ikke.  Utenfor leiren er det  plantasjer og jordbruk hvor han kan tjene noen slanter, men det er aldri nok. Uten hjelp fra de flyktningene som bor fast i leiren, ville de ha sultet i hjel.  Som andre syriske flyktninger vi har møtt, er denne familien også sjokkert over at levekostnadene er så høye i Libanon til sammenligning med Syria.  I Syria gikk de aldri sultne. Her vet de ikke om de har mat  å spise i morgen eller dagen etter.  UNRWA har gitt dem litt mat og kasseroller, men har ikke fått noe de siste to månedene.

Jeg spør hva de fikk med seg fra Syria. De fikk svært lite med seg. De hadde alle kun to-tre klesplagg.  Folk i leiren her har hjulpet dem med klær.

Jeg lurer også på om de var forberedt på at de ville komme til dårligere forhold i flyktningleirene i Libanon. Nei, de hadde hørt om det, men de var ikke forberedt likevel. De klarte ikke forestille seg det, man forstår ikke før man er her. Men i Syria var faren for å bli drept så nærstående at flukt var det eneste mulige.

 

Kvinnen i  døråpningen

Vi skal til å avslutte besøket. Men jeg kan ikke gå uten å få vite mer om kvinnen som jeg har betraktet nærmest døren. Hånden på magen.

Kjolen har skjult at hun har kommet helt til niende måned.  Hun har termin i disse dager. Engstelsen lyser ut av øynene hennes nå som hun har kommet i søkelyset mitt.  Hun er redd. Redd for å føde her når hun ikke vet om de blir kastet ut i dag, eller blir det kanskje i morgen? Hun er engstelig for at ektemannen ikke er her sammen med henne. Blir barnet farløs?

Hun vil føde i Syria, på sykehus, med jordmor og doktor til stede.  Men det er her i Ein El Helwe hun er, sykehusene i Damaskus er overfylt av skadede mennesker.  Hun finner ikke ro.  Hånden stryker beskyttende magen med den ufødte sønnen eller datteren.

 

Drømmen om Jaffa

Før vi forlater dem, får vi vite at familien kommer opprinnelig fra Jaffa.  Kameramannen har vært en dominerende skikkelse i rommet til tross for at han kun har lyttet og prøvd å gjemme seg bort. Hans familie kommer også opprinnelig fra Jaffa. Ikke bare kommer de fra samme by, de finner ut at de faktisk er i slekt! Gjensynsgleden mellom disse fremmede utspiller seg i det vi skal ta farvel.  Det ligger håp i lufta.

Vi kaller palestinerne det glemte folket, men for oss som har vært i de palestinske flyktningleirene i Libanon, er de folket som har etset seg inn i vårt sinn. Luktene, menneskene, samtalene, motet, håpløsheten. Kraften, urettferdigheten – alt har brent seg fast som sterke synsinntrykk og følelsesmessige inntrykk. De blir med oss når media er taus, de forblir i vår bevissthet. Vi slipper dem ikke før Palestina har blitt en fri og selvstendig stat, og flyktningene har vunnet retten til å vende hjem.