På flukt på nytt

– Fuck the Assad, slenger 24 år gamle Ahmad ut i det han kommer inn i det lille rommet hvor resten av familien sitter. Kvinnene ser alle skamfulle ned i gulvet.

16.11.2012 av Are Stranden, Norsk Folkehjelp
Sist oppdatert: 16.11.2012

De er så hjertens enige med sin frittalende sønn, men vet samtidig at slike utsagn kan sette hele familien i fare. Det er tre måneder siden den palestinske familien Abdel Dayem ikke så noen annen utvei enn å flykte fra krigen i Syria til Libanon. I Syria hadde de oppholdstillatelse som palestinske flyktninger. Denne oppholdstillatelsen vil neppe være gyldig dersom de en gang vender tilbake. Syriske myndigheter anser det som ulovlig å forlate landet tross bomberegn og død.

Stua sammen

Familien Dayem har fått leie et lite hus i den palestinske flyktningeleiren Ein El Helwe i Libanon. I rommet hvor vi møter dem sitter fem barn, hvor den yngste enda ikke har rundet året og den eldste jenta er seks år. I tillegg tre mødre og deres gamle mor. De er livredde for sin egen sikkerhet og hva som kan vente dem hvis de en gang vender tilbake. Men Ahmad er sint, og han vil snakke.

– Vi hadde ikke noe valg, spesielt barna led under mye frykt og stress på grunn av all skytingen og bombene, sier Ahmad. Han tok med seg to døtre, mens hans syriske kone og deres sønn er igjen i Syria.

– Min kone har syrisk ID og valgte derfor å bli igjen så lenge som mulig for kanskje å kunne sikre at resten av familien kan vende tilbake, forteller Ahmad, og legger til at det ikke går en dag uten at han frykter for deres sikkerhet.

Tortur

Under samtalen tar en av kvinnene opp en mobiltelefon og viser bilder som er sendt fra venner som fortsatt befinner seg i Syria. Bildene viser folk som er blitt torturert ved brenning og slag fordi de ikke støtter regimet. Vi får også se bilde av det som en gang var deres familiehus i byen Dherra som nå er bombet sønder og sammen.

– Naboene våre hadde en jente på tre år, hun døde som følge av sjokk av bombene som falt mellom husene våre, forteller Ahmad. For mange er valget mellom å bli værende i denne virkeligheten og oppgivelsen av muligheten til noensinne å kunne reise tilbake, et svært vanskelig valg.

Et helvete på jord

Da familen Dayem ankom Ein El Helwe var det uten bagasje, og de visste lite hva de kom til. Selv om alt er bedre enn krigen i Syria, er Ein El Helwe, som er Libanons største palestinske flyktningleir med nærmere 100 000 flyktninger, et helvete på jord.

Kun en gang i løpet av deres tre måneders opphold i leiren har de fått bistand. De fikk da utlevert fem madrasser og noen tepper. Av naboer i leiren har de fått noe mat og klær, for pengene strekker kun til den høye husleien. Mangelen på mat og klær er ekstra ille for barna, og mødrene er svært bekymret for situasjonen til vinteren hvor det blir både kaldt og rått.

– Livet vi hadde før i Syria er hundre ganger bedre enn hva vi ser her i leiren. Hjemme i Syria hadde vi rett til å både eie land og få arbeid. Med andre ord et verdig liv som palestinsk flyktning, forteller Ahmad, og legger til at det å komme hit å se hvordan våre palestinske venner har det i leiren er svært vanskelig, også med tanke på vår egen framtid.

På flukt for tredje gang

Hittil har den eldre kvinnen, og bestemor til barna, sittet stille og lyttet til de andre. Hun har et langt liv bak seg som flyktning.

– Jeg og min mann kommer opprinnelig fra Nablus og Akra, og begge var små barn da våre familier i 1948 ble fordrevet bort fra Palestina. Vi havnet i flyktningeleiren Shatila, og bodde et langt liv der fram til den forferdelige massakren i Sabra og Shatila i 1982. Da flyktet vi videre til Syria, hvor alle mine fem barn og 13 barnebarn er født. Nå er vi på flukt igjen, forteller hun stille.

– Vi klamrer oss til håpet om at vi en gang kan vende tilbake til Syria, og da forhåpentligvis uten Assad-regimet. Men bare krigen stopper er jeg villig til å vende tilbake selv med Assad ved makten. Jeg vil tilbake og bygge opp huset vårt igjen, sier Ahmad.