En før-juls reise, ikke akkurat til Betlehem, men svært nært

4. desember reiste en delegasjon på 5 ambassadører fra Fagforbundet til Libanon og besøkte palestinske flyktningleirer sammen med Norsk Folkehjelp.

15.12.2011 av Helge Hole
Sist oppdatert: 15.12.2011

Som en av de 5 ambassadørene til Fagforbundet som har vært i Libanon og besøkt palestinske flyktningleirer sammen med Norsk Folkehjelp, administrativt ansatte og politisk ledelse i Fagforbundet, vil jeg gi ei kort oppsummering.

4. desember reiste vi fra Oslo til Beirut:. Vi var sent framme og ble innlosjert på Mayflower Hotel i Beirut. For øvrig det hotellet som svært mange journalister bodde på da det var krig i Libanon, blant annet Odd Karsten Tveit har benyttet hotellet flittig.

Mandag 5. desember var vi innom Norsk Folkehjelps kontor og fikk brifing av lokalt ansatt i forhold til opplegg og besøk utover uken. Waffa heter hun, og er Landdirektør for Norsk Folkehjelp i Libanon.

Vi møtte senere FNs representant som har med fordeling av midler til leirene, og hvordan FNs system fungerer. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, UNRWA (United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East) er et byrå underlagt FN som arbeider med å bedre forholdene til palestinske flyktninger som bor i Jordan, Libanon, Syria, samt på Vestbredden og på Gazastripen. De jobber blant annet med å gi flyktningene helsetjenester og skoletjenester. De har også hjulpet palestinerne ved å opprette flyktningleire.

Dette er det eneste FN-byrået som er dedikert til å hjelpe flyktninger fra en bestemt region eller konflikt. Det må nevnes at UNRWA mottar mindre midler for hvert år fra FN systemet og deres givere. Dette til tross for at folketallet i leirene øker år for år. For eksempel har de bare midler til 40 % av de som er alvorlig syk av kreft og diabetes.

Hensikten med besøket var å se på konkrete samarbeidsprosjekter som Fagforbundet har sammen med Norsk Folkehjelp i palestinske flyktningleirer i Libanon. Det er 12 flyktningleirer.  De aller fleste opprettet i 1948 – 49. Den mest kjente er nok Shatila, som ble utsatt for en forferdelig massakre september 1982 der over 3000 flyktninger ble regelrett slaktet. Totalt bor det ca 300.000 palestinske flyktninger i de 12 leirene i Libanon.

Samarbeidsprosjektene retter seg i hovedsak inn mot kvinner (Women Can Do It- Kvinner kan!) og ungdom (Youth Can Do It- Ungdom Kan!) i leirene. Det var disse prosjektene vi fikk innføring i fra de lokale prosjektgruppene i de 4 leirene vi fikk tilgang til. I tillegg hadde vi møter med såkalte Popular Committee, som er lokalt politisk styresett internt i leirene.

Vi møtte mange engasjerte kvinner og ungdommer som ikke har mistet håpet etter å ha bodd hele sine liv på vent i leirene vi besøkte.

Kvinneprosjektene gikk blant annet ut på å lære om politisk styresett, og bli tatt med i leirenes styre. De hadde fått gjennomslag for at minst 30 % av komiteene skulle være kvinner. I noen leirer hadde de fått inn inntil 2 kvinner pr. dato, men de jobber aktivt med å få inn flere. I tillegg jobber de aktivt for at barna skal få kunne ha tilhørighet i barnehage, noe som er et krevende arbeid i og med at arealene inne i leirene ikke er stor. Det å finne grønt-arealer til å leke på er ikke mulig i de aller fleste leirene. Ellers er det kultur og samarbeid ift kvinners rettigheter som står på programmet, der de setter sine egne situasjoner og muligheter i forhold til menns muligheter. De jobber også sammen med libanesiske kvinner ift rettigheter, da dette er mannsdominerte samfunn – styresettmessig – både innenfor leirene og utenfor.

Ungdommenes jobbing i forhold til prosjekter var i hovedsak rettet mot det de mente de fikk gehør for av Popular Committees. Her var søppelinnsamling og bortkjøring en enkel, men viktig ting å ta tak i.

Videre hvordan de ble undervist på skolen i sin egen historie var de svært kritiske til. De mente at det var altfor dårlig, og jobbet for at det skulle bli mer bevisst fokus på palestinernes historie under hele skolegangen.

Viktig prosjekt som startet opp i 2003 var First Aid Center i Shatila. De har nå fått egen norsk sponset sykebil, og ønsker seg flere som de kan sende til leirer sør i Libanon.

I en av leirene ble det satt fokus på vold i skolen, både elev til elev, men også lærer til elev visa versa. Dette var et prosjekt som en ungdom ville sette i gang pga at han hadde blitt utsatt for vold, det viste seg at mange andre ungdommer slet med det samme. Ungdommene hadde også arrangert sommersamling der de dro veksler på hverandre og lærte hverandre bruk av data, filmteknikk etc + politisk bevisstgjøring.

I de palestinske flyktningleirene i Libanon er det rundt 50% barn og unge fra 0 til 25 år.

Leirene fremsto som dårlig vedlikeholdt og det elektriske anlegget hang over gatene i lav høyde, som garn foldet de seg over gateplan. Det samme gjaldt vannledningene. Dette kan være svært farlig når det kommer regn eller vannlekkasjer. Mange har mistet livet på grunn av overledning i det elektriske anleggene.

Hvem sitt ansvar er så dette?

Libanon har fra første dag sagt at de ikke vil ta ansvar ift at verdenssamfunnet i 1948 ga jødene landet som palestinerne måtte flykte fra. FN måtte da gå inn å hjelpe flyktningene med å få boplasser, helsestell og skoler i første omgang. I tillegg har da andre organisasjoner trådd til, som for eksempel Norsk Folkehjelp.

Her burde både Elektrikere og Rørleggere uten grenser ha eksistert, for om mulig å hjelpe til med de elendige forholdene. I tillegg er de sanitære forholdene i leirene under enhver kritikk.

Palestinske flyktninger er forhindret fra å få seg arbeid i over 70 yrker i Libanon selv om de er kvalifiserte. Det er kun noen få yrker de kan få seg jobb i, yrker som libanesere ikke selv ønsker.

Palestinske flyktninger i Libanon har ikke rett til å gå på libanesiske skoler, har ikke rett til medisinsk behandling i Libanon, har ikke stemmerett og har heller ikke lov å kjøpe seg land i Libanon om de ønsket det. De får heller ikke utvide leirene de bor i selv om folketallet er doblet i mange av leirene siden 1948.

Dersom jeg ønsket å kjøpe land i Libanon så får jeg det.

Jeg kan reise til Jerusalem, Jaffa, Betlehem ja, alle plasser jeg vil i Palestina (Israel), men palestinere i Libanon får ikke reise til sine tidligere hjemplasser.

De har bodd i leirene siden 1948, snart 64 år uten avklart situasjon!

Leirene er overfylte, som et eksempel kan nevnes en leir vi besøkte, Ein El Helwe Camp, som i sin tid var en britisk militærleir, er nå fylt opp med over 70.000 flyktninger med alle de utfordringer det medfører på alle områder. Det regnet stritt den dagen vi var der, og det fantes ikke drenerings system i gatene, som var svært smale, slik at det raskt dannet seg elver som tok de raskeste veier i smug og hulrom.

Man kan undre seg hvorfor noen mennesker er nødt til å godta og leve slik i tiår etter tiår uten at verdenssamfunnet setter søkelys og gjør noe aktivt med det. Det sies at det dreier seg om storpolitikk. Men for de menneskene, spesielt barna, er det ikke akkurat stor politikk som verdenssamfunnet viser dem.

Til tross for det vanskelige livet som palestinerne lever i flyktningleirene i Libanon så traff jeg mange positive og svært hyggelige mennesker. Alle har et håp om en gang å få kunne velge å flytte tilbake der de ble fordrevet fra.

Ungene i leirene er som unger ellers i verden, fordomsfrie lekne blide og ertende. Hva har de gjort annet enn å bli født der de er? Hvorfor bryr ikke verdenssamfunnet seg mer om palestinernes situasjon i disse leirene? Kanskje vi er noen som kan sette dette på den politiske dagsorden i Norge, slik at i alle fall vi kan være med å gjøre en forskjell.

Dersom dere der ute i lokalforeningene ønsker mer direkte informasjon, med bilder, og har spørsmål angående palestinernes situasjon, så stiller vi ambassadører opp! Bare bestill oss i god tid.

Om du ønsker å lese en god roman, som også er ei historie om palestinerne, vil boka ”Morgen i Jenin” være en tankevekker for de fleste. Den er skrevet av Susan Abulhawa.