Katastrofale tilstander i de palestinske flyktningsleirene!

Stein Guldbrandsen fra Arbeidsutvalget stiger av bussen sammen med fem av Fagforbundets ambassadører for Palestina. De vet ikke hvor de er. Er dette Sabra eller er de i Shatila? Grensene er usynlige for den norske delegasjonen, men krystallklare for de som bor her. Nå og da gir de lokalt ansatte i Norsk Folkehjelp Libanon beskjed om at det ikke er lov til å fotografere. Med et skarpt øye går det an å oppdage kontorer for politiske organisasjoner. Så stopper delegasjonen opp. Overalt høres ”Welcome”. De har kommet fram til avgrunnen. Det vil si at de er framme i Shatila.

13.12.2011 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 14.12.2011

Shatila pulserer - støy, farger, lukter, tuting påfolk i hovedgater som ikke er mer enn trange smug. Hauger avsøppel sperrer for kjørende og gående. Herfinnes ikke et tre eller en plante. Det er mørkt mellomhusene, solen slipper ikke til. Det er kun en kvadratkilometer tildisposisjon, så her bygges det i høyden. Vann rennerder hvor elektrisitet strømmer. Ledningene hengersammenfiltret i lange baner på kryss og tvers rett overhodene våre. Dødsfall, skader og branner blir tilhverdagslige tragedier i denne overfylte fattiggettoen.Ambassadørene er tause. Shatila er som alle de andrepalestinske flyktningsleirene i Libanon, en skamplett, enverkebyll, en dårlig samvittighet som verden helst vilglemme.

 

– Uansett hvor forberedt man er, uansett hvor mye manleser på forhånd, uansett hvor mange foredrag manhører og holder selv, uansett om man kun møter detman forventer, så får man virkeligheten servert som etslag i trynet når man kommer hit og opplever hva det vil siå ikke bare være flyktning, men å værestatsløs flyktning i et land som nekter å taansvar, konstaterer Stein Guldbrandsen.

 

Etter hvert begynner ambassadørene å prate med folkde går forbi. Det er lett å få kontakt. Kameraeneblir flittig brukt.

 

– Vi ønsker å gi ambassadørenenærkontakt med de palestinske flyktningsleirene hvor vi harsamarbeidsprosjekter med Norsk Folkehjelp, og at de skal formidleinntrykkene sine videre til medlemmene i sitt fylke, sier SteinGuldbrandsen.

 

I Palestina er det okkupasjonen, den ulovlige muren og blokadensom sperrer folket inne. Her i Libanon er det manglende rett tilsosiale tjenester, arbeid, eiendom og til å organisere segsom stenger flyktningene ute fra samfunnet. Forbudene er likeeffektive som murer og piggtråder.

 

En gutteflokk fotfølger delegasjonen. De har trekuler somde leker med. Lyden av kulene smeller som geværsalver. Det erumulig å høre tolken. Halas! kjefterleirkomitéen for å få dem til å stoppe.Stein synes de er for strenge og tar seg tid til å prate.– Hvorfor er dere her? Er dere for eller mot oss? spøren gutt. Stein forteller gutten hvorfor Fagforbundet synes det erviktig å støtte palestinere i Midtøsten.

 

UNRWA har ansvar for flyktningene fra 1948. Problemet er athistorien har skapt betydelig flere palestinske flyktninger etterdet. UNRWA er avhengig av midler fra medlemsstatene, og har i langtid hatt problemer med å oppfylle sitt mandat på grunnav manglende midler. FN-organisasjonens budsjetter dekkes avfrivillige bidrag i motsetning til de regulære budsjettene iFN som medlemslandene plikter å betale. Canada har stoppetsitt bidrag i fjor, og nå er Nederland ett av de storegiverlandene som vil redusere støtten med begrunnelse atUNRWA ikke holder seg strengt nok til flyktningene de har mandattil å hjelpe Libanon ikke har undertegnet FNsflyktningskonvensjon og Libanons manglende ansvarstakelse, UNRWAsbegrensete mandat og reduserte budsjetter, Israels vedvarendeokkupasjon, og at Palestina fortsatt ikke er anerkjent som enselvstendig stat skaper katastrofale og inhumane tilstander for depalestinske flyktningene i Libanon.

 

Fagforbundet støtter Ungdom Kan- og KvinneKan-prosjekter, og delegasjonen lar seg imponere og begeistre. Ifire forskjellige leirer møter de ungdom og kvinner somkjemper for retten til å vende hjem, men som har like stortfokus på å skape forandring her og nå ileirene.

Ungdomsprosjektene er konkrete: Forbedre renovasjonen, skillestrøm og vann, sette i gang tiltak mot vold i skolen. Likeviktig som kampanjene, er at prosjektene er brobyggere mellompolitiske partier og gir trening i å samarbeide til tross fordyp politisk uenighet.

 

Delegasjonen kommer rett inn i en gruppeoppgave på etKvinne Kan-kurs. Kvinner i alle aldre blir utfordret påkjønnsroller. Hvem sin oppgave er det å gjørehusarbeid? spør instruktøren. Det er en kvinnensoppgave, svares det unisont. Men hvem vasker på hotellene ogpå flyplassene? spør instruktøren videre. Menn,svares det samstemt. Så de kan vaske og gjøre rent,da? Det tar ikke lange stunden før alle er enige i at mennkan og bør delta i husarbeidet hjemme.

 

– Jeg er vokst opp med en far som mente at det lå imannens gener å ikke kunne vri på bryteren påkomfyren. Han overlevde på corn flakes om mor ikke var tilstede. Å lytte til disse kvinnene er som å gåtilbake i vår egen tid og kampen for likestilling mellomkjønnene. Det er positivt å oppleve så storaktivitet blant kvinnene og se hvordan selvtilliten vokser tilå påta seg lederroller, gå inn i politiskeorganisasjoner og bryte fastlåstekjønnsmønstre. Det er langt igjen, men disse kvinneneviser virkelig at de kan og vil bli tatt på alvor og bliviktige bidragsytere i oppbygging av demokrati og likeverd.

 

Etter fem dager med urovekkende, tankevekkende, provoserende,men også oppløftende inntrykk er konklusjonen tilAU-medlemmet klar.

 

– Vi kan aldri tillate oss å glemme de palestinskeflyktningene i Libanon. Nå er det fylkenes ansvar og oppgaveå ta vel i mot ambassadørene og tilrettelegge for atmedlemmene skal høre deres historier fra turen, avslutterStein Guldbrandsen

 

Les bloggene til ambassadørene i lenkene tilhøyre.