Palestinerne i Libanon: - Når får vi våre rettigheter?

- Hvorfor har ikke vi også rett til et eget hjem, rett til en hvilken som helst jobb og rett til å bevege oss fritt? spør Amar (28) fra flyktningleiren Badawi nord i Libanon. Her bor ca. 30 000 palestinere under svært kummerlige forhold.

05.01.2011 av Inger Sandberg, Appell
Sist oppdatert: 05.01.2011

Da staten Israel ble etablert i 1948, måtte rundt 750 000 palestinere flykte fra hus og hjem. Mange bodde i området rundt Jaffa og nordover langs kysten av dagens Israel. FN anslår at ca. 300 000 palestinere flyktet til Libanon våren 1948 – under det som på arabisk kalles Al Nakba, ”Katastrofen”.

Siste folketelling i Libanon var i 1932; det er derfor umulig å ha sikre tall på hvor mange palestinske flyktninger som bor i landet i dag. UNRWA, FNs organisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, opererer med 350 000 – 400 000. Uansett riktig antall er det et faktum at flertallet av dagens palestinere i Libanon er henvist til et liv i nedslitte flyktningleire og uten grunnleggende sivile rettigheter: Som palestiner i Libanon har du ikke rett til statsborgerskap, ikke stemmerett, du kan ikke eie egen bolig eller annen eiendom, og du har ingen rett til jobb innen de fleste yrker. 

Kultur som oppmuntring og demokratisk øvelse
Som i de andre flyktningleirene i Libanon har heller ikke Badawi mange fritidstilbud for ungdom. Amar og vennene hans driver en kulturklubb med tilhold i en gammel garasje. 

– Grunnleggende rettigheter er det viktigste for oss, sier Amar. – Jeg ønsker ikke at vi skal delta i alle andre kamper som også foregår her i Libanon, dette landet er fullt av stridigheter. Her om dagen ble jeg stoppet på et sjekkpunkt, og den libanesiske soldaten spurte meg hvorfor jeg smilte.  ”Dere representerer hæren, vi bør smile siden dere skal beskytte oss,” svarte jeg. Han tok det som en ren provokasjon. Alt blir så lett politikk i dette landet, noe som bidrar til å gjøre hverdagen slitsom. Her i Kulturklubben prøver vi å være et positivt pustehull hvor folk kan få utfolde seg, vise våre kreative evner og velge våre ledere – som en liten demokratisk øvelse. Men dere må huske at demokrati også er et ord med bismak for oss: Palestina blir delt opp i demokratiets navn; Vesten invaderer Irak i demokratiets navn osv.  

Kulturklubben i Badawi har ca. 200 medlemmer, de fleste har bare to US dollar dagen å leve for. Kulturklubben har et band som prøver å ta vare på det palestinske musikkuttrykket gjennom å gi tradisjonell palestinsk musikk en moderne form. – Dere ser jo selv at livet i leirene er vanskelig. I Libanon er det mange som ønsker at vi palestinere skal glemme vår egen skjebne. Men Kulturklubbens mål er å skape nye ideer og tanker, slik at unge mennesker kan bygge hverandre opp og ikke rive hverandre ned. Alle trenger selvtillit, engasjement kan gi makt til forandring – og forandring er jo selve målet vårt!

Kulturklubben jobber aktivt for at jenter og gutter skal delta på like fot. Folk fra ulike politiske grupperinger deltar i aktivitetene, men klubben er partipolitisk uavhengig. – I begynnelsen var alle fraksjonene skeptiske til oss fordi de var redde for politisk konkurranse. Men nå har vi opparbeidet oss en så sterk sosial legitimitet at ingen tør å pirke på oss mer, smiler Amar – med dårlig skjult stolthet.

Hva mener unge libanesere?
Angelo, Abed, Jessika og Hadi kommer fra ulik religiøs bakgrunn. Angelo definerer seg som ateist. De fire jobber deltid og studerer journalistikk, økonomi og administrasjon.

Jessika mener de indre stridighetene mellom palestinerne lover dårlig:
– Derfor vil jeg heller ikke gi dem noen rettigheter. Dette er en konflikt for meg som kristen, for vi kristne skal jo egentlig mene at alle mennesker skal ha samme rettigheter! Men jeg vil ikke at palestinerne skal ta jobben fra min framtidige ektemann eller våre sønner. Hvis palestinerne får retten til å eie et hus, blir de likeverdige med meg, og da kan de senere også komme i regjering. Hva blir da det neste?

Angelo blir sint:
– Hvem er du til å nekte andre deres rettigheter? Alle libanesere hater hverandre, og dere kristne hater jo alle! Som libanesere trenger vi palestinernes problemer som et stort monster. Problemet er at palestinerne selv ikke har noen klar politisk visjon av hva de vil her i Libanon; det er vanskelig å gi fulle sivile rettigheter til folk som egentlig helst vil dra sin vei. Jeg mener likevel de bør få alle demokratiske rettigheter. Moren min skilte seg fra faren min, giftet seg med en palestiner og forlot Libanon for å kunne leve sammen med ham.

– Situasjonen er ute av palestinernes hender, sukker Abed.
– Det kommer til å bli status quo, og de kommer aldri til å kunne vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland Palestina, slik de drømmer om.

Hadi vil at palestinerne må lære seg å respektere andres meninger:
– De må virkelig forandre sin oppførsel, alle leirene må avvæpnes og det libanesiske politiet må få fritt leide til å kunne gå inn i leirene når som helst. Vi er alle sterkt imot palestinske militante grupperinger, og palestinerne må forsikre oss om at de ikke ønsker statsborgerskap. Vi som libanesere har rett til ikke å være redde for en palestinsk flyktningleir!

Kunne de tenke seg å ha en palestinsk kjærest? Da bryter krangelen løs for fullt …, sier Jessika.