Fagforbundets første innlegg i Barnevernspanelet
Den 15. desember konstituerte det nye Barnevernspanelet seg. Fagforbundets representant, rådgiver Kristin Skogli, holdt følgende åpningsinnlegg.
23.12.2010
av
Harald Berre
Sist oppdatert: 23.12.2010
Fagforbundet organiserer arbeids - og oppdragstakere i alle deler av norsk barnevern. Vi har medlemmer i kommunalt, statlig og privat barnevern, og organiserer fosterforeldre i kommunalt og statlig oppdrag. Slik har vi et godt utgangspunkt til å se tjenestene under ett, og fokusere på helhet og samarbeid mellom leddene, til barnets beste, framfor enkelte yrkesgruppes særinteresser. Vi begynner med det kommunale barnevernstjenesten.
1. Den kommunale barnevernstjenesten skal ha nok ressurser til å gjøre den jobben de er satt til. Om ikke kommunene tar dette ansvaret, må det settes i gang tiltak som setter fart på styrking og kvalitetssikring av den kommunale barnevernstjenesten.
Bemanningsnormer
I denne sammenhengen er det viktig å se på bemanningsnormer. Hvor mange saker - barn og familier - kan en saksbehandler ha ansvar for? Den statlige delen av barnevernet opererer allerede med slike normer. Hvorfor er det slik at en konsulent i statlig fosterhjemstjeneste har ansvar for 6 familier, og en ansatt i den kommunale barnevernstjeneste mer en 3 ganger så mange? Uforsvarlig arbeidsmengder er rovdrift på de ansatte. Det fører til sykemeldinger, høy turnover og manglende kontinuitet. Og ikke minst: Det er en trussel mot kvaliteten i tjenestene.
Kvalitet i tjenestene
Fagforbundet mener at uforsvarlige arbeidsmengder i barnevernets første og mest sentrale ledd, fører en kraftig forringing av kvaliteten på tilbudet til barn i nød. Hva skjer egentlig med det sosial- og barnevernsfaglige innholdet i tjenesten når man har så mange flere saker enn man rekker over? Fagforbundet mener det er viktig å unngå at innholdet i og forståelsen av god saksbehandling forvitrer. Grundig, helhetlig og langsiktig barnevernsarbeid skal ikke være en sjeldenhet! Vi må legge til rette for en situasjon som gir disse utsatte barna og familiene tilstrekkelig hjelp. Hjelp som hjelper. Da kan man ikke bare måle fristbrudd, men om det man tilbyr er riktig og tilstrekkelig til å gi disse barna en god livssituasjon.
Vi trenger kompetent personal som kan følge sakene over tid. Som har den tiden det tar å bygge opp tillit til barnet og deres familier, finne fram til egnede tiltak. Det er nødvendig med omfattende bistand for å bygge opp forelderkompetanse i disse familiene. Og da må man inn med tiltak som hjelper med økonomi, bosted og hverdagslivets utfordringer. Barnevernet må ha kjennskap til de støtteordninger og rettigheter som eksisterer og samarbeidet med sosialtjenesten må bli bedre.
2. Fosterhjemstjenesten
Forsettene om å satse på fosterhjem må følges opp i handling. I budsjetter. Fagforbundet har liten tro på å drive vervekampanjer og rekrutteringsfremstøt, så lenge rammevilkårene for fosterforeldre er som i dag. Og nå snakker jeg om faglig oppfølging og forsterkning, om godtgjøring og utgiftsdekning, om forsikringer og pensjonsvilkår. Særlig for fosterforeldre i kommunalt oppdrag har vi en skikkelig jobb å gjøre. Fagforbundets fosterforeldres krav er klare, og langt fra urimelige: De vil ikke ha dårligere råd etter de ble fosterforeldre enn før. De vil ha gode økonomiske rammebetingelser. De vil ha bedre målsettinger, planer og informasjon om barnet de tar vare på, og vil bli tatt med på råd i saker som angår barnet. De vil ha veiledning. De vil at de lovpålagte tilsynene blir overholdt. De vil ha de fastsatte besøkene fra det kommunale barnevernet med ansvar for fosterbarnet. Og kanskje mest av alt vil de ha delansvar for barnet. De vil ha anerkjennelse for å være de som kjenner barnet. De vil evalueres for den jobben de gjør. De vil bli møtt som likeverdige partnere, som den ressursen de er. Uten å bli mistenkeliggjort, eller underkjent som en pariakaste i barnevernets tjeneste. Ofte virker det som om alle unnlatelsessynder fra resten av barnevernet havner i fanget på fosterforeldrene. De får ansvaret for barn som i tillegg til alvorlig omsorgssvikt har blitt utsatt for manglede tverrfaglig samarbeid og samarbeid med biologisk familie, manglede utredning, - og akuttvedtak, avbrutte omsorgstiltak osv.
For å sitere en fostermor hos oss " Vi veit alle, at det som aller mest tappar ein fosterheim for krefter og omsorgskraft er å måtte kjempe, kjempe og kjempe igjen for det som burde vere sjølvsagte rettar for fosterfamiliane og opplagt nødvendige tiltak for barnet."
Hvis BLD er seriøse i sitt mål om en stryking av fosterhjemsomsorgen, hvis en tar inn over seg antall flyttinger og akuttvedtak som mange barn i barnevernet blir utsatt for- så må en gjøre noe her!
Og så har vi en fosterfar som sier. "Barnevernet sier at de leter etter helt vanlige, gode familier som fosterhjem. Men med en gang vi har fått et fosterbarn, så er vi jo ikke en helt vanlig familie lenger. Da huser vi et menneske i nød. For å lykkes trenger vi faglig støtte og gode økonomiske rammer."
Det er avgjørende at panelet ser på hvordan en bedre skal klare å overholde de regler og rettigheter som allerede er lovfestet. Ikke bare å lage noe nytt, men å få det eksisterende til å fungere etter intensjonen. Dette gjelder fosterhjemsomsorgen spesielt, men også for hele barnevernstjenesten generelt.
3. Det statlige barnevernet
Nedskjæringer i Bufetats budsjetter må ikke gå utover tjenestetilbudet i Bufetat. Vi trenger et mer variert tiltaksapparat enn det vi har i dag, og vi trenger institusjonstilbud. Men nå er det på tide å fokuserer mer på det terapeutiske målet med institusjonsplassene våre. Det politiske målet om nok plasser, er ikke godt nok. Vi må måle om de institusjonene og institusjonsplassene vi har, møter behovet til det enkelte barn og ungdom. I diskusjonen om kvalitet, faglighet og evidens- er det viktig å huske på det ungdommene selv sier, og det forskningen viser: Barn og unge med ulike problematikk skal ikke plasseres på samme sted. Dette betyr at vi trenger flere, små og skreddersydde institusjoner. Og ja, dette koster penger. Penger som vi verken har råd eller lov til å la være å bruke.
4. Privatisering
Fagforbundet er imot privatisering av omsorgstjenester. Grunnene er mange. Økt byråkrati, manglende kontroll, manglende kontinuitet i tjenester og tiltak - barn på anbud. Vi ser en økt bruk av private aktører også innen kommunal barnevernstjeneste - hva skjer med taushetsplikt, langsiktig oppfølging, og oppbyggingen av solide fagmiljø? Fagforbundet oppfordrer BLD til å ta konsekvensen av sin uttalte satsing på det offentlige tjenestetilbudet i barnevernet.
Så lenge det er slik at de private institusjonene kan ansette under fullstendig andre lønns- og arbeidsvilkår enn det offentlige, så blir de statlige institusjonene dyrere. Hva skal gjøres med dette dilemmaet? -Når Bufdir og Bufetat opererer med eget budsjett, og skal imøtekomme tiltak for mange barn og unge. Kan en forvente at de overholder regjeringens generelle politiske mål, eller at de styres av faren for de røde tallene? Vi ser en utvikling hvor Bufetat prøver holde budsjetter ved å nedbemanne i institusjonene. Kutt i institusjonstilbudet er ikke veien å gå for å løse den finansielle klemma Bufdir er i. Det er ikke holdbart. Her hjelper det ikke å mene. Fagforbundet etterlyser handling som samsvarer med intensjonene, og håper at barnevernspanelet vil være med å konkretisere dette.
5. Ansvarsdeling
Avslutningsvis vil Fagforbundet trekke fram spørsmålet om barnevernets mandat og målgruppe. I loven står det at barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Slik jeg ser det har barnevernet sin hovedoppgave i å hjelpe barn og familier som utsetter barna sine for alvorlig omsorgsvikt eller mishandling. Dette er kjernen i barnevernets oppgave, og det er denne gruppen det kunnskapsbaserte barnevernet bør ha sitt hovedfokus på. Denne gruppen skal ikke glemmes i økende saksmengder og bekymringsmeldinger. Skal ikke tape i kampen om tilbud mot ungdom med adferds og rusproblemer fra mer ressurssterke hjem.
Barnevernet kan ikke gjøre alt. Visst er det behov for forebygging og tidlig intervensjon. Barn og unge sliter med problemer med rus og alvorlige psykiske problemer. MEN i loven er ansvaret for behandling av dette lagt til helsevesenet. Barnevernets primære oppgave er å gi hjelp til barn og unge som utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Denne hjelpen skal sørge for god og forsvarlig omsorg. Dette kan i seg selv være tilstrekkelig til en god utvikling. Men det er dessverre ikke alltid slik. Og når barn og unge i barnevernet har rusproblemer, alvorlige psykiske diagnoser osv, så skal det også andre hjelpere inn på banen! Det kunnskapsbaserte barnevernet kan ikke ta sikte på å være eksperter på rus, somatikk og psykiatri- i tillegg til eksperter på barnevern og sosialt arbeid. Fagforbundet mener det er viktig at Barnevernspanelet bruker tid på å diskutere og definere hva barnevernets oppgave og ansvar egentlig består i. Og i denne sammenhengen, hvordan å få andre ansvarlige tjenesteytere mer inn på banen.
Takk.