Om opplysningsplikten til barnevernet - lovgivningsteknikk til besvær? (Ivar Johansens blogg)

Opplysningsplikten har en helt sentral funksjon i samfunnet ved at den bidrar til at barnevernstjenesten kommer i kontakt med de barna som er særlig utsatt. Dagens spredte forankring av opplysningsplikten i lovgivningen utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem fordi man eksponerer den for en kombinasjonen av ukultur som preges av meldevegring og gale fortolkninger av helsepersonelloven § 33. Konsekvensen er at mange barn som skulle vært fanget opp ikke kommer i kontakt med barneverntjenesten, skriver advokat Tore Roald Riedl i Helse- og sosialombudets årsberetning.

25.03.2010 av Kristin Skogli
Sist oppdatert: 25.03.2010

Om opplysningsplikten til barnevernet - lovgivningsteknikk til besvær?

Av adv. Tore Roald Riedl

Barnevernloven § 6-4 gir anvisning på at alle offentlig ansatte har opplysningsplikt til barneverntjenesten. Plikten gjelder både i situasjoner hvor barneverntjenesten etterspør opplysninger som ledd i sin utredning av en sak etter barnevernloven (etter anmodning), men også i situasjoner hvor offentlig ansatte selv oppdager forhold som man mener at barneverntjenesten bør undersøke (av eget tiltak). Lovgiver har valgt å ta inn egne bestemmelser om opplysningsplikten til barneverntjenesten i særlovgivningen for de ulike tjenestefeltene som arbeider med barn og unge.

Denne lovgivningsteknikken har på den ene side den positive konsekvens at reglene er lettere tilgjengelig for ansatte i de ulike tjenestefeltene som i det daglige forholder seg til egne tjenestelover. På den andre siden risikerer man ved å plassere den samme pliktbestemmelsen i ulike lover, at det oppstår ulike fortolkninger av reglene alt etter hvilken faggruppe og hvilket fagfelt som anvender reglene.1 De ulike fagmiljøene har egne tradisjoner og kulturer, og benytter ulike kilder til informasjon om opplysningspliktens rekkevidde. Disse kildene kan inneholde oppfatninger som medfører at de hensyn som opprinnelig lå bak barnevernloven § 6-4 ikke blir ivaretatt.

I denne artikkelen belyses dette fenomenet gjennom en sammenligning av noen ulike fortolkninger av barnevernloven § 6-4 og helsepersonelloven § 33. Bestemmelsene har samme ordlyd:

”(…) når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24.”

Lovteksten henviser til flere bestemmelser i barnevernloven. Felles for bestemmelsene er at de gir hjemmel for tiltak uten samtykke; § 4-10 omhandler undersøkelse av et funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn, § 4-11 gjelder behandling av et funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn, § 4-12 omhandler omsorgssvikt og § 4-24 gjelder plassering av barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Det faglige ansvar for å vurdere hvilke barn og situasjoner som faller inn under reglene i barnevernloven ligger hos barneverntjenesten, som beslutter om det skal fremmes sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Personell som arbeider innenfor andre tjenestefelt må utvise forsiktighet med å gå inn i barnevernfaglige avgrensningsspørsmål og man kan ikke kreve at andre tjenestefelt skal ha inngående kunnskap om hvilke forhold som faller inn under de ulike bestemmelsene i barnevernloven. Barne- og likestillingsdepartementet understreket i sin høringsuttalelse til helsepersonelloven § 33:

”En eventuell overprøving av barnevernets vurdering fra helsepersonellets side vil medføre en uholdbar situasjon i forhold til hvem som har den endelige myndighet til å treffe avgjørelser i spørsmålet, samtidig som det vil kunne medføre at enkelte barn ikke får den hjelp de har krav på etter barnevernloven."2

I juridisk teori hvor barnevernloven § 6-4 kommenteres illustreres de dilemma helsepersonell kan støte på i sitt møte med opplysningsplikten:

”Dersom en lege blir pålagt å gi opplysninger om en pasients medikamentbruk, må slike opplysninger gis selv om legen er av den oppfatning at forholdet faller utenfor opplysningsplikten.” 3

Opplysningsplikten inntrer når det er ”grunn til å tro” at barnet befinner seg i en situasjon som beskrevet i en av de angitte bestemmelsene som er nevnt i lovteksten. I Rundskriv Q-24 (BLD 03/05) presiserer departementet at dette innebærer at man må ha ”noe mer enn en vag mistanke” før opplysningsplikten inntrer. Denne formuleringen gir ikke anvisning på en høy terskel, men at man må ha holdepunkter som gir grunn til mistanke. Det må også være klart at man fra en bevismessig synsvinkel ikke krever at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at barnet befinner seg i en omsorgssviktsituasjon. Det er barneverntjenesten, gjennom sin undersøkelse etter barnevernloven § 4-3, som skal avdekke om barnet befinner seg i en slik situasjon.

Den forståelse av opplysningsplikten det er redegjort for over gjenspeiler ikke nødvendigvis hvordan helsepersonelloven § 33 brukes av helsepersonell, til tross for at lovteksten er lik barnevernloven § 6-4.

I Tidsskriftet Sykepleien 13/2009 omtales helsepersonells opplysningsplikt. Av artikkelen fremgår at sykepleiere lar taushetsplikten ”gå foran” og at man ofte ikke melder i fra tilfeller hvor man mistenker at barn har vært utsatt for vold. Hvorvidt dette er uttrykk for en ukultur eller gal fortolkning av opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33 er vanskelig å finne konkret svar på ut fra artikkelen. Tar man frem noen eksempler på fortolkninger som finnes av opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33, får man dels nokså avvikende svar sett i forhold til de fortolkninger som er gjengitt over knyttet til barnevernloven § 6-4.

Eksempelvis kan man møte følgende utdyping av hva som ligger i uttrykket ”grunn til å tro”:

”ikke sikker kunnskap, men sterke holdepunkter – at det er mer enn sannsynlig.”

Her heves terskelen for opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33 sett i forhold til den tradisjonelle fortolkningen av barnevernloven § 6-4. En annen kilde som sannsynligvis har stor betydning i primærhelsetjenesten er de veilederne som utarbeides av Legeforeningen. Fra Legeforeningens attestveileder fremgår det at man mener opplysningsplikten er knyttet til et medisinsk skjønn:

”(...) og den informasjon som gis må avgrenses til forhold man har observert i kraft av sin yrkesutøvelse og som ligger innenfor et rimelig medisinsk skjønn”.

Med denne formuleringen kan det se ut som om man nærmest ”adopterer” opplysningsplikten og ”formaterer” den til en helsefaglig vurdering. en slik fortolkning av helsepersonelloven § 33 har like lite for seg som at lærere skal foreta en pedagogisk faglig vurdering for å avgjøre om man har opplysningsplikt etter opplæringsloven § 15-3.

Dersom man byttet innholdet i helsepersonelloven § 33 ut med en henvisning til barnevernloven § 6-4 ville man begrense faren for at helsepersonell gjør opplysningsplikten plikten til et helsefaglig spørsmål. Man ville dessuten unngå at det oppstår ulike fagspesifikke fortolkninger av èn og samme regel. Dagens spredte forankring av opplysningsplikten i lovgivningen utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem fordi man eksponerer den for en kombinasjonen av ukultur som preges av meldevegring og gale fortolkninger av helsepersonelloven § 33. Konsekvensen er at mange barn som skulle vært fanget opp ikke kommer i kontakt med barneverntjenesten.

1. SINTEF Rapport 03/05 Kunnskapsstatus om det samlede tjenestetilbud for barn og unge inneholder en gjennomgang av den sparsomme empiriske kunnskap man har om hvordan reglene om taushetsplikt anvendes i praksis. I rapporten pekes det på at andre faktorer som holdninger,tradisjoner og kulturer, sannsynligvis har større betydning for samarbeid mellom ulike tjenestefelt enn reglene om informasjonsutveksling.

2. Ot. Prp. Nr. 13 (1998-1999) s. 105.

3. Kari Ofstad og Randi Skar, Barnevernloven med kommentarer, Gyldendal Akademisk, side 323. 

4. Befring, Grytten og Ohnstad, jus for leger, høyskoleforlaget, side 248.

(artikkelen er hentet fra Helse- og sosialombudets årsberetning for 2009)