Til hovedinnhold

Kvinnekamp i Bekaadalen

Samira (i midten) og de andre kvinnene i «Kvinner Kan» jobber utrettelig for å øke bevisstheten om vold mot kvinner og styrke kvinner og barns rettigheter.

Samira (i midten) og de andre kvinnene i «Kvinner Kan» jobber utrettelig for å øke bevisstheten om vold mot kvinner og styrke kvinner og barns rettigheter. (Foto: Are Stranden, Norsk Folkehjelp)

52 år gamle Samira er feminist og har et ukuelig pågangsmot. Hun har så mange verv i kvinnegrupper, fagforeninger og politikk at hun knapt rekker annet.

23.04.2018 av Marianne Billing
Sist oppdatert: 25.05.2018

– Jeg går nesten aldri hjem, bare fra et møte til et annet, ler Samira.

Da Fagforbundets ambassadører fikk være med på en rundebordskonferanse i regi av «Kvinner Kan» i Saadnayel i Bekaadalen, hørte vi navnet hennes hele tiden. Kvinner og menn fra lokale leirkomiteer skulle diskutere kvinners muligheter til å delta i politikken og legge strategier for å rekruttere flere kvinner til komiteene som styrer flyktningleirene.

Det handler om tillit

Samira har sittet i leirkomiteen som styrer Wavel camp siden 2007. Samtidig er hun sjef for et lokalt utdanningssenter, som jobber med å styrke kvinner og barns rettigheter. Hun har jobbet aktivt for kvinner og barns rettigheter hele sitt voksne liv. Rollen i leirkomiteen gir henne mulighet til tale deres sak. Da hun startet var hun eneste kvinne blant ti menn, og måtte umiddelbart bevise hva hun kan og hva hun står for.

– Å være med i leirledelsen handler ikke om å få en viktig posisjon, det handler om tillit. Og den tilliten får du ved å forsvare rettighetene til dem som bor i leirene, mener Samira.

Gifte kvinner må med

Noen av hjertesakene til Samira er lik rett til arbeid (Right To Work Campaigne), kvinners rettigheter i barnefordelingssaker og å endre lovverket når det gjelder vold mot kvinner og barn. Og det nytter. Tidligere kunne en voldtektsmannen gå fri hvis han giftet seg med kvinnen han hadde voldtatt og var gift med henne i minst tre år. Det ble det slutt på i fjor.

Samira har aldri hatt tid til å gifte seg og få barn, men hun mener det er avgjørende at også gifte kvinner engasjerer seg.

– De må finne tid. Arbeidet må begynne i familien, så storfamilien, til slutt hele samfunnet. Det er kvinnens rolle, sier Samira.

Møter hersketeknikker

Kvinner i Libanon møter mange hindringer og hersketeknikker når de påtar seg verv. For eksempel kan møter bli lagt i leggetiden til barna, sent på kvelden, eller langt av gårde.

– Jeg lar meg ikke stoppe av det. Tvert imot. Enten det er klokken 23 på kvelden, eller jeg må overnatte så gjør det meg bare enda mer bestemt på å få det til.

Samira mener det er viktig at kvinner ikke bruker motstanden de møter som en unnskyldning til å ikke delta i leirkomiteene.

– Det er bare ved å jobbe aktivt og trosse hindringene mennene legger i veien for oss at vi kan forandre disse holdningene på sikt. Hvis ikke kvinner ønsker å skape forandring, hjelper det ikke hva alle andre gjør. Vi må begynne med oss selv, fastslår Samira.

Siden «Kvinner Kan» startet i 2007 har andelen kvinner i leirledelsene økt, og er nå på 20-30 prosent.

Palestina er langt unna

Som alle palestinere i flyktningleirene drømmer Samira om å reise hjem til Palestina, men hun tror ikke det kommer til å skje.

– Det virker langt unna nå. Derfor er mitt største ønske å få fortsette å forsvare kvinners rettigheter, sier Samira.

Hun har mest tro på prosjekter som gjør kvinner selvhjulpne.

– Støtten fra Norsk Folkehjelp og Fagforbundet til prosjektene i «Kvinner kan» har vært helt avgjørende for meg og mange andre kvinner. Det er veldig viktig at de som er unge i dag får de samme mulighetene. Rent personlig har jeg forandret meg og blitt en annen person, jeg er mye mer selvstendig og tør å si fra, sier Samira.

Møt studentene Muhammed og Najwa:

 

Ambassadørene deler sine opplevelser i blogger


Hilde Bernhardsen
fra Troms skriver om Shatila – i voldens grep. Hun så små barn i leiren demonstrere mot at fedrene deres blir skutt.

Trine Posaas Nilsen fra Oslo møtte Nour (14) og Amal (11) som har flyktet fra Syria med mor og to søsken til Rashedieh. De har ingenting, og moren, Oum Mousaah er bekymret for framtiden deres.

Venke Anny Nes fra Aust-Agder ble overrasket over vennligheten og smilene som hun ble møtt med da hun ble vist rundt i Beddawi camp.

Bjørn-Roger Steen fra Nordland var publikum under en TV-produksjon hvor ungdom sto for lys, lyd og film og arrangerte en klassequiz i palestinsk historie.

Anne Auglend fra Rogaland møtte fire ungdommer under utdanning som drømte om å skaffe seg en jobb og skape seg en fremtid i et land som ikke vil ha dem.  

Alle bloggene finner dere på fagforbundet.no/tema/Solidaritetsprosjekter

 

 

 

 

 

 

;
Hei, jeg heter Frøya. Hva kan jeg hjelpe med?