Øyenvitne i Shatila flyktningleir

Fagforbundets ambassadørkorps for Palestina besøkte flyktningleiren Shatila i Beirut i oktober. En vandring gjennom Shatilas gater og trange smug ga oss et rystende innblikk i hva det vil si å vokse opp i Libanons mest overfylte leir for palestinske flyktninger. Sjåføren til Norsk Folkehjelp er vår guide og veiviser. Det er umulig å finne frem i denne labyrinten uten kunnskap.

17.01.2017 av Lynette Frøyhov, Fagforbundet Akershus' Palestina-ambassadør
Sist oppdatert: 17.01.2017

Ahad, er født og oppvokst i Shatila. Når han ikke jobber for Norsk folkehjelp, er han engasjert i et prosjekt i flyktningleiren rettet mot ungdom for å holde dem borte fra narkotika. Ungdommene her har begrenset muligheter. Arbeidsledigheten blant de unge er rundt 50 %, og dessverre resulterer dette i at mange unge velger narkotika for å rømme fra hverdagen. Syntetisk narkotika er både billig og lett tilgjengelig i leirene.    

Shatila er en av de tolv offisielle flyktningleirene i Libanon. Den ble satt opp av internasjonale Røde Kors i 1949 for å ta imot flyktningene fra Palestina da Israel ble opprettet. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, har ansvar for tjenestene i leirene. Alle leirene har egne leirkomiteer sammensatt av ulike palestinske politiske partier.

Vårt besøk har kommet i stand med tillatelse fra leirkomiteen. Tre unge menn kommer oss i møte og ønsker oss velkommen. De er representanter fra de største fraksjonene i leieren. De skal sammen med Norsk Folkehjelp gå sammen med oss igjennom flyktningleiren.

Beiruts verste slum er som en magnet

I 1949 kom flyktningene hovedsakelig fra landsbyene i områdene Amka, Majd-al Krum og Yajur nord i Palestina. Leiren ble bygget for 3000 mennesker. I 1949 var flyktningene hundrevis, men i dag bor det tusenvis på det samme, lille området på en kvadratkilometer. Nøyaktig antall er umulig å vite, men rundt 22 000 er et tall som går igjen, hvorav nesten 10 000 er registrerte palestinske flyktninger. Mange er fattige libanesere, syrere og immigrantarbeidere fra Sri Lanka og Bangladesh. Det er billigere å bo i flyktningleiren enn i hovedstadens bykjerne eller byens forsteder, og muligheten til å få jobb, hvert fall svart arbeid, er større her enn andre steder i landet.

Det er ikke vanskelig å se at leien er overbefolket. Gaten inn til Shatila er fylt av folk, salgsboder, søppelhauger, mopeder, biler og dobbeltparkering. Inne i leiren er det ikke plass til biler, så vi vandrer gjennom leiren til fots.

Delegasjon på delegasjon

Flykningene vi passerer i leiren hilser og smiler. Noen ser rart på oss, andre med mer skepsis. Vi invaderer deres nabolag. Ingen turister kommer til flyktningleirene, kun delegasjoner for å se hvordan forholdene er, hvor galt det står til, hvor mye mer hjelp som trengs. Behovet er godt dokumentert av UNRWA. UNRWAs hovedoppgave er å hjelpe de palestinske flyktningene med helsetjenester, skolegang, sosiale tjenester og humanitær hjelp. Dessverre er behovet så stort at UNRWA har store problemer med å dekke dette. UNRWAs budsjetter baserer seg på frivillige donasjoner fra FN-landene, og organisasjonen har alltid gått med underskudd.

Helseskadelig boforhold

Vi beveger oss igjennom de trange gatene. De er overfylte av mennesker og mopedister. Strøm og vann henger som et lappeteppe over hodene våre. Det drypper vann ned og en forbipasserende mann sier "This is the Shatila Shower" og blunker spøkefullt.

Jeg ser noen røde bånd i edderkoppnettet av vann og strøm som henger over holdene våre, og spør tolken om det er for å advare de som bor i leiren om at det er farlig å komme nær ledningene. Han smiler, og sier at det er bannere som er hengt opp i sammenheng med et arrangement. "Alle som bor her lærer fra de er barn at dette er farlig" sier han, " Hvis de rører ledningene, gjør de det bare en gang og det er når de dør". Enkelte steder henger ledningene så lavt at det nesten bare er meg som slipper å bøye meg for og ikke treffe ledningene. I år har fem personer omkommet som følge av uhell med vann og strømledningene som henger samlet.

Lukten endrer seg ettersom vi beveger oss i gatene. Såpe, urin, støv, eksos og krydder. Mennesker med smilende og spørrende ansikter, men med triste øyne. Jeg tenker at jeg ikke forstår at mennesker bor på denne måten. Jeg forstår heller ikke hvordan vi kan tillate at mennesker må bo på denne måten. Jeg blir trist over at dette faktisk er realiteten.

Jeg ser en mann, åpenbart påvirket av noe. Han går ustøtt og er tom i blikket. Vi passerer hverandre. Narkotika er vel en måte å rømme fra elendigheten. Det er nesten som jeg forstår han. Dette er ikke et verdig liv.

Vi går inn i stadig smalere gater, ikke bredere enn 1,5 meter. Det er nesten så dagslyset ikke klarer å trenge seg ned i denne gaten. Jeg hører en mann hoste, og ser mot stedet hostene kommer fra. Det er et vindu og helt mørkt i rommet. Jeg tenker at han må være syk og ser for meg en gammel og sliten mann liggende på en madrass på gulvet.

Til tross for økningen av palestinske flyktninger i leiren har Shatila kun et lite helsesenter og to skoler. Husene er forfalne, fuktige, trekkfulle og sykdomsfremkallende.

Solidariteten lenge leve

Det er overveldende å gå igjennom disse trange smugene. Her bor det 3.- og 4. generasjons flykninger. De venter på å kunne benytte seg av folkeretten om å kunne vende hjem. Hjem til husene sine som ikke er der. Hjem til landområdet sitt som israelerne har tatt over. Mens de venter dør de av sykdom oppstått av de elendige boforholdene, på grunn av en ulykke eller av alderdom. Og mens flere generasjoner venter blir stadig nye barn født, ikke som selvstendige individer med livet foran seg, men som flyktning med svært få rettigheter. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å vokse opp i en situasjon med lite mat, lite plass og sykdom. Noen ungdommer blir så fortapte at de velger narkotika, kriminalitet eller å bli med i radikale grupper i håp om et bedre liv. Jeg tenker på hva jeg ville valgt i en slik situasjon, og finner ikke noe godt svar. Det er godt å vite at det finnes palestinske ildsjeler som Ahed som fanger opp ungdommer i drift.

Ambassadørenes oppgave er å følge opp prosjektene «Kvinner kan» og «Ungdom kan» i Libanon som Fagforbundet støtter igjennom samarbeidsprosjektet med Norsk Folkehjelp. Å se leirer som Shatila på nært hold og få et større innblikk i dagliglivet og i de krevende forhold palestinske folk i generasjoner lever under, gjør at vi som ambassadører aldri vil glemme viktigheten av at vi fortsetter å støtte palestinernes kamp og ønske om å leve anstendige liv.