Vi må aldri glemme Sabra og Shatila.

Da fem av Fagforbundets Palestina-ambassadører var i Libanon i høst fikk vi besøke Sabra og flyktningleiren Shatila i Beirut. Her ble en av de verste massakrene i Palestinas historie gjennomført den 16. til 18. september 1982.

01.12.2016 av Ole Roger Berg, Fagforbundet Sør-Trøndelags Palestina-ambassadør
Sist oppdatert: 01.12.2016

1982.

Kortversjonen av historien er slik:

* Sommeren 1982 invaderte Israel Libanon. * Målet var å tilintetgjøre PLO, som sto sterkt i landet. Det lyktes ikke, men etter 74 dagers krig med 20.000 drepte palestinere og libanesere evakuerte PLO sine styrker fra Beirut i august 1982. * USA garanterte for sikkerheten til de sivile palestinerne. * Etter at PLO-soldatene dro, okkuperte Israel Vest-Beirut. * Fra ettermiddagen 16. september til morgenen 18. september utførte libanesisk, kristen falangistmilits massakrer på palestinere i bydelen Sabra og flyktningleiren Shatila. * Anslag på antall drepte varierer fra 900 til 2500–3500.

Foran minnesmerket i Shatila

Øyenvitner

Lege Per Mæhlumshagen fra Tromsø og sykepleier Liv Thommesen fra Trondheim var de første norske helsearbeiderne som slapp inn i leirene Sabra og Shatila etter de blodige døgnene 16.–18. september 1982. Vi så torturerte familier, maltrakterte lik, skalperte lik, drepte barn. Bulldosere som begravde likhauger. Jeg tror at de som begikk disse ugjerningene må har rusa seg kraftig, sier Mæhlumshagen i dag.

«Gikk rundt i Shatila. Ubeskrivelig! Liklukt. Kastet opp. Gråt.», skrev Thommesen i dagboka si. – Den søndagen i Shatila tok fra meg en del illusjoner om hva mennesker kan gjøre mot hverandre, sier hun. – Det som skjedde har skapt en uro i meg i forhold til situasjoner der politikere legger forholdene til rette for overgrep mot sivilbefolkningen.

Et par titalls norske helsearbeidere var i arbeid i Beirut. Sammen med palestinske og andre utenlandske kolleger jobbet de beinhardt på de palestinske sykehusene Gaza og Akka, mens falangister meiet ned folk for fote få meter unna. «I nesten 48 timer sto jeg på for å redde livene til de som ble brakt til sykehuset», skriver den amerikanske sykepleieren Ellen Siegel, som jobbet sammen med de norske på Gaza-sykehuset, i et åpent brev til israelske soldater som var i leirene i 1982.

«Mange hadde alvorlige sår etter å ha blitt skutt på kloss hold. Jeg hjalp hundrevis av vettskremte flyktninger som søkte ly ved sykehuset. Jeg forsøkte å forstå hva kvinnene mente med å dra en hånd på tvers over halsen. Jeg så på fra sykehusets toppetasje mens lysgranater ble skutt opp i luften. Flammene lyste opp leiren; lyden av automatgevær fulgte hver oppskyting.»

– Det er vanskelig å si sikkert hvor mange som ble drept. Mange ble kjørt vekk og forsvant, og mange ble bulldoset ned i massegraver, sier journalist Odd Karsten Tveit. – En av falangistene som deltok, sa: «Du vil finne det ut hvis de noen gang bygger en undergrunnsbane under Beirut». NRKs korrespondent var en av de første journalistene som slapp inn i leirene, og gjorde sterkt inntrykk på norske tv-seere med sine reportasjer. Jobben var ikke bare å rapportere om det vi så i leirene, som var ille nok, sier Tveit. – Det var også en stor journalistisk jobb å nøste opp etterpå hva som faktisk hadde skjedd, og i hvor stor grad Israel hadde vært involvert. I et opptak han fikk kopiere fra en dansk journalist så han gråtende barn og kvinner bli kjørt vekk på en lastebil. Seinere fant han igjen en av kvinnene. – Hun bodde i Sabra og het Zara Nahar. Hun overlevde, men både ektemannen og guttebarna i familien ble drept. De var tatt til side før det danske filmteamet dukket opp, og ble skutt foran øynene på Zara.

Lang versjon av historien

Den 6. juni 1982 hadde Israel invadert Libanon med det mål å fordrive PLO, som i flere år hadde operert mot mål i Israel fra baser i landet. I løpet av sommeren omringet de Beiruts vestre forsteder, der befolkningen var overveiende shiamuslimsk. Den 18. august ble det inngått våpenstillstandsavtale etter amerikansk mekling ledet av Ronald Reagans spesielle sendebud Philip Habib. PLOs væpnede styrker skulle forlate Libanon under internasjonalt tilsyn, og Israel lovet å ikke rykke lengre inn i Beirut. Avtalen garanterte sikkerheten for de palestinere som ble igjen i Beirut. En internasjonal styrke, MNF, som skulle overvåke PLOs tilbaketrekning, ble opprettet. Den 1. september var tilbaketrekningen fullført. Drøyt 14.000 palestinere hadde forlattt Beirut. Yassir Arafat var den siste lederen som forlot Beirut den 30. august da han gikk ombord på den greske krysseren Atlantis og seilte mot Tunis.

Den 23. august var falangistenes leder Bashir Gemayel blitt valgt til Libanons president. Den 1. september traff han Menachem Begin, Israels statsminister, i Nahariya nord i Israel. Begin ville at Libanon skulle skrive under en fredsavtale. Kanskje diskuterte man også situasjonen i Sabra og Shatila, men det er ingen kilder som belegger dette. De syriske lederne var rasende på Gemayel for at han hadde truffet israelerne.

PLOs utmarsj var blitt overvåket av en internasjonal styrke bestående av amerikanske og franske soldater som var plassert i vestre Beirut. De amerikanske styrkene forlot Libanon den 10. september og de franske straks etter. Den 11. september sa Ariel Sharon at 2000 terrorister fortsatt var igjen i palestinske flyktningleirer nær Beirut.^[4] Dette avviste palestinerne, men den 14. september ble Bashir Gemayel myrdet da falangistenes høykvarter i Beirut ble sprengt i luften. PLO ble straks mistenkt. (I etterhånd innrømmet en syrisk agent, Habib Tanious Shartouni, at han sto bak mordet. Det er imidlertid ikke funnet noen sannhetsbevis for dette.) Den påfølgende natt okkuperte israelske styrker vestre Beirut, i strid med avtalen fra august. Isrelerne viste til at mordet på Bashir Gemayel hadde forandret situasjonen.

Om kvelden den 16. september gikk 150 bevæpnede falangister under ledelse av Elie Hobeika inn i flyktningleirene Sabra og Shatila for å finne den bevæpnede PLO-milits som Israel trodde gjemte seg i leiren. Da falangistene forlot leiren 36 timer senere etterlot de seg et høyt antall døde palestinere, menn, kvinner og barn. Falangistmilitsen gjennomsøkte leirene systematisk og de drepte var alle sivilister. Ikke bare fra palestinsk side, men også fra falangister som hadde vært med, ble det opplyst at flere av ofrene i tillegg ble lemlestet. Det skal ha forekommet tortur og voldtekter.

Utenfor leirene var det israelske observasjonsposter med utsyn over leirene. Utgangene var avsperret, og om natten ble det fra israelske posisjoner sendt opp lysraketter for å gi «arbeidslys» til falangistene inne i leiren. Sharon hadde sagt til falangistene noen timer innen før gikk inn at PLO hadde myrdet Gemayel^[7] og argumentet om israelsk medansvar hviler på at de var seg vel bevisst falangistenes raseri mot palestinerne. Det ble videre hevdet at Sharon og israelske myndigheter på et tidlig tidspunkt måtte ha sett hva som foregikk. Utover observasjon og hjelp med nattlig opplysning hadde israelske styrker også stilt bulldozere til falangistenes rådighet, og sørget for deres forpleining og ammunisjonsforsyning.

 

Etter svært hardt indre press gikk den israelske statsministeren Begin med på å etablere en offisiell kommisjon som gransket hendelsen. Den la fram sin rapport i februar 1983. Ifølge rapporten var det styrker fra det kristne falangistpartiets milits som angrep leirene og gjennomførte massakren.^[8] Mange israelske toppledere fikk sterk kritikk. Forsvarsminister Ariel Sharon måtte gå av etter at rapporten ble fremlagt. Massakren i de to flyktningleirene pågikk fra ettermiddag 16. september til morgenen 18. september. Israelske militæravdelinger holdt til på utkikksposter bare noen hundre meter fra leirene, men grep aldri inn, selv om israelske offiserer tidlig ble klar over at det ikke var kamper som pågikk, men rene nedslaktinger. Først på morgenen 18. september begynte omverdenen å bli klar over hva som hadde skjedd. Hele familier ble funnet drept. Noen steder var så mange som 18-20 mennesker samlet sammen og skutt ned.

Flere arabiske og europeiske organisasjoner forsøkte å få Ariel Sharon, som de mener hadde ansvaret for massakren, tiltalt for krigsforbrytelser. Det lyktes dem ikke.

Kilder: Wikipedia og Klassekampen