Bryt med okkupasjonen
I dag lanserer vi rapporten «Farlige forbindelser II — norske bånd til den israelske okkupasjonen», som viser hvordan Norge bidrar til Israels okkupasjon av Palestina.
28.09.2015
av
Mette Nord. leder i Fagforbundet og Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp
Sist oppdatert: 01.10.2015
Siden Osloavtalen har hovedlinjen i Vestens politikk overfor Israel vært preget av «gulrot for fred». Gjennom å tilby Israel samarbeid på en rekke områder, derunder handelsavtaler med EU og EFTA, ville Vesten bidra til å fremme fredsforhandlingene og en løsning på konflikten med palestinerne. Likevel har man sett en stadig utbygging av okkupasjonen med økende israelsk bosetting på okkupert område. Og selv om freden ikke er i sikte, har Norge og andre land tonet ned sin folkerettslige forpliktelse til å motvirke aktiviteter som bidrar til okkupasjonen.
Samtidig som Norge og Europa har stått fast på at den folkerettsstridige okkupasjonen må avsluttes, har ukritisk økonomisk integrasjon med Israel skapt økonomiske og institusjonelle bånd som knytter oss til okkupasjonen og til de israelske bosettingene på okkupert område.
Siden Fagforbundet og Norsk Folkehjelp ga ut den første rapporten om norske bånd til den israelske okkupasjonen i 2012 har vi sett flere eksempler på at både norske myndigheter og selskaper på noen områder har fattet positive tiltak for å holde seg unna okkupasjonen. Givere til norske organisasjoner som bidrar økonomisk til bygging av bosettinger skal ikke lenger få skattefritak for sine gaver. Flere norske fond har ekskludert selskaper som bidrar til okkupasjonen. Det siste eksempelet er KLP som i juni 2015 utelukket Heidelberg Cement fra sin portefølje på grunn av selskapets virksomhet på okkupert område, der det driver steinbrudd og tar ut palestinske naturressurser på israelsk lisens. Og kampanjer i Norge har bidratt til at det internasjonale presset på selskaper som Sodastream, G4S og Veolia har blitt så stort at disse nå trekker sine virksomheter ut av okkupasjonen.
I rapporten som lanseres i dag har vi likevel funnet flere norske bånd til okkupasjonen på flere nye områder. Det selges produkter fra israelske bosettinger i Norge, norske offentlige og private fond investerer i selskap som er involvert i okkupasjonen og norske institusjoner og selskap samarbeider med institusjoner og selskap som bidrar til okkupasjonen. Noen eksempler: Statens pensjonsfond utland, flere private fond og banker, og pensjonskassene i Trondheim, Bergen og Oslo kommune er alle medeiere i selskapet Heidelberg Cement, som KLP som nevnt har utelukket. Ahava kosmetikk, basert på mineraler fra okkupert palestinsk område og produsert i den ulovlige bosettingen Mitzpe Shalem, selges fortsatt i Norge, selv om VITA-kjeden i 2012 bestemte seg for å fjerne produktene fra sine hyller. Et annet grovt eksempel er det norske selskapet Nicarnica, som har inngått produktsamarbeid med Elbit, et selskap som er utelukket fra Statens Pensjonsfond Utland på grunn av sin delaktighet i byggingen av separasjonsmuren på okkupert område.
På bakgrunn av funnene vi har gjort i årets rapport kan vi slå fast at mens noen selskaper har endret sin investeringspolitikk, samarbeidsforhold eller innkjøp som følge av søkelyset på selskapenes brudd på folkeretten, har ikke norske myndigheters respons vært tilstrekkelig. Selv om regjeringen har gjort det klart at bilaterale avtaler mellom Norge og Israel ikke skal omfatte virksomhet på okkupert område, er Norge et av få land i Europa som ikke fraråder sitt næringsliv å ha noe med de israelske bosettingene å gjøre. Det holder ikke mål.
Det er flere forhold som gjør at norske myndigheter nå må ta tak i Norges forhold til Israels okkupasjon på en mer helhetlig måte. Norge har forpliktelser både i henhold til folkeretten og i henhold til FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv (UNGP). Folkeretten forplikter Norge til å ikke selv støtte Israels okkupasjonspolitikk på noen måte, men den forplikter også Norge til å motvirke aktiviteter som støtter opp under ulovlig virksomhet på okkupert område. Det krever at Norge må spille en mer aktiv rolle.
I henhold til FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv er Norge og andre lands myndigheter også forpliktet til å bistå selskaper med å identifisere, redusere og hindre menneskerettighetsrelaterte risikoer knyttet til selskapers forretningsforbindelser og aktiviteter. Dette gjelder også der selskaper står i fare for å bli del av staters folkerettsbrudd. En mer aktiv holdning fra norske utenriksmyndigheter for å skille mellom Israel og Israels virksomhet på okkupert område, mener vi også vil være et effektivt politisk virkemiddel. I dag er det kanskje det beste politiske virkemiddelet Norge og andre europeiske land har i møte med Israels okkupasjonspolitikk.
Dette er et hovedpoeng i en annen, ny rapport fra European Council on Foreign Relations kalt «EU Differentiation and Israeli settlements». Rapporten viser at en helhetlig politikk som nekter å anerkjenne de praktiske konsekvensene av Israels okkupasjonspolitikk ikke bare er en juridisk forpliktelse, men også det kraftigste virkemiddelet Europa har for å endre insentivene som i dag gjør at Israel foretrekker status quo. Fortsatt okkupasjon må få en høyere pris for at Israel skal endre sin politikk.
Norske myndigheter må gjøre som 21 europeiske land nå har gjort: offentliggjøre et skriftlig råd til norsk næringsliv om ikke å ha økonomiske forbindelser til bosettingene og okkupasjonen. Videre må norske myndigheter på alle nivå sørge for at vi ikke på noe praktisk område anerkjenner okkupasjonen. Og så må det kommuniseres til Israel: Norge bryter båndene til okkupasjonen. Både av forpliktelse og av ønske om å se at den tar slutt.
Last ned rapporten.
Se annen mediadekning av rapporten: