Kan alle feire freden?

Tenk tilbake til krigsslutt for 70 år siden. Tilbake til den veldige gleden og begeistringen over at fem tunge år undre nazistenes jernhæl var over. Tenk videre at det slett ikke tok slutt. At okkupasjon og undertrykking bare fortsatte. Og fortsatte. Det er på mange måter den palestinske historien. Og er ikke vi, vi i Vesten, direkte og indirekte ansvarlig for at andre ikke har den friheten vi selv lovpriser og feirer hver vår?

10.06.2015 av Ragnar Steinstad, Palestina-ambassadør for Fagforbundet Telemark
Sist oppdatert: 11.06.2015

Tre år før palestinerne markerer det de kaller Nakba (katastrofen i 1948) våknet Norge opp til en ny dag. En ny virkelighet. En ny frihet. Uten hjelp og støtte fra andre nasjoner hadde ikke vi fått vår frihet her i landet. I dag er det palestinerne som er svake og undertrykte i konflikten Israel-Palestina, og de trenger støtte, både fra oss og det internasjonale samfunn.

«Aldri mer krig» var menneskenes drøm etter den andre verdenskrig. Men for noen folk var etterkrigstida egentlig starten på generasjoners lidelse og nød i krig, kriger som har vart helt opp til vår tid.  Seierherrene under andre verdenskrig satte i gang en ny runde med kolonisering, med det resultatet at vi fikk koloni- og frigjøringskriger. Ett av koloniprosjektene var Palestina og Midtøsten. At Palestina, som en nasjon styrt av England, kunne «bli gitt til» et folk spredt over hele verden er i seg sjøl uhørt. Slik Norge ble «gitt til Sverige» i 1814. Men FNs plan og forutsetninger i 1947-48 for å dele landet i Israel og Palestina var helt andre enn dagens virkelighet. Delingsplanen var grovt sett at Palestina skulle deles i to nesten like deler og at alle skulle ha rett til et trygt liv der de bodde. Dette har blitt til det palestinske marerittet. På Gaza er befolkningen blitt utsatt for fire brutale og nådeløse kriger med to års mellomrom de siste åtte årene.

 

Når vi i 2015 feirer og markerer at krigen tok slutt for 70 år siden i vårt land, må det få konsekvenser for de som fortsatt lever under okkupasjon i andre deler av verden. Når jeg leser og hører alle de storslagne orda om kampen for vår egen frihet, så tenker jeg på slagmarka på Gaza. Hvis våre egne ledere i frigjøringsjubileet skal bli trodd på sine ord om frihet, må de støtte Gazas og det palestinske folks kamp for sin frihet.  Vi kan ikke ha stor omsorg for de som levde under krigen, samtidig som vi ikke støtter de som i dag lever under okkupasjon.

 «Dreper raketter barn? spurte min lille gutt på fem år. Jeg løy og sa at det gjorde de ikke». Dette sitatet er fra bloggen til Wedad Naser slik hun opplevde det i den 51 dager lange Israelske invasjon i Gaza sommeren 2014. Dette spør et lite barn om, etter at de dag og natt hadde opplevd bombedrønn, og at rommet barna bodde på hadde fått knust glass og ødelagte vinduer over seg når boligblokka ved siden av var lagt i ruiner. De var heldige. Naboene lever ikke lenger. Wedad Naser er solidaritetsarbeider og ansatt på Norsk Folkehjelps kontor i Gaza. I november 2014, var jeg i Gaza på en reise organisert av Fagforbundet og Norsk Folkehjelp. Når jeg ser filmer og hører historier fra vår egen krig i 1940-45, er det som det handler om Gaza i dag. Gaza er ikke bare et okkupert land, det er ett område som er bomba slik vi ser på skrekkbildene fra andre verdenskrig. Vi kjørte i flere kilometer der alt var ødelagt, der landbruk, fabrikker, skoler, sykehus og religiøse bygg var lagt i ruiner. Og liv var lagt i grus.
Retten til fiske blir begrensa av krigsskip utenfor kysten av Gaza. Fiskebåter blir senka og konfiskert. Israel bomba fiskehavna, den elektriske forsyninga, kloakkanlegget og tok livet av 2200 mennesker. Flere enn 500 av dem var barn.
Landbruket er ødelagt, alle oliven- og sitrustrær er revet, granater har sprengt vekk vanningsanlegg for matproduksjon.

I dag lever Gazas 1.8 millioner i nød, angst og en ekstrem ufrihet. Barn og ungdom er traumatisert og 100 000 er hjemløse etter siste krig og folk på Gaza må leve sine liv i klasserom der barna skulle gått på skole, og familier bor i telt eller flytter tilbake i ruinhaugene. Det er det sivile samfunnet som var ødelagt.
Gaza er totalt blokkert av Israels krigsmaskin og blir kalt verdens største fengsel, men det å sitte i fengsel betinger dom og tidsbegrensning. Her sitter alle innesperra helt uavhengig av hva de har gjort, de straffes fordi de er palestinere. Et slikt system minner om en konsentrasjonsleir. Det er vanskelig, om ikke helt umulig, å forstå dem som hevder at Gaza ikke er okkupert, blokkert og utsatt for krig. Og det er like absurd å snakke om gjengjeldelse. Hvor finner vi disse ødeleggelsene i Israel? Det er mange, også i den politiske eliten i Norge som kun «kritiserer» Israel for mangel på proporsjonalitet i krigen mellom palestinere og Israel.

Jeg håper at det israelske folket aldri blir utsatt for den nådeløse terroren som Israel selv utsetter palestinerne og folket på Gaza for, slik ordet proporsjonalitet ville bety. I dag er det oppgitt frustrasjon i befolkningen fordi hjelpa som det internasjonale samfunnet lova til gjenoppbygging bare i liten grad kommer fram.  Blokade og krig er okkupasjon og hvis noen i det hele tatt har rett til å gjøre motstand, så er det palestinerne på Gaza. Våre politiske ledere i Norge har i alle år støtta krigsmakta Israel, og vi har tjent penger på okkupasjon av palestinerne. Landet vårt har utstrakt handel og kontakt med Israel om utvikling av militærindustri. Norsk militærutstyr blir brukt i Israels kriger og vi har et omfattende økonomisk og kulturelt samarbeid med okkupasjonsmakten. Hva bør vi kalle det når folk snakker stort og varmt om frihet for vårt folk, mens de tjener penger på andres ufrihet og passivt ser på at andre folk blir undertrykt? Jeg mener at vi bør velge solidaritet med de som lider og er okkupert og bryte kontakten med Israel.  Som det store flertallet av verdens stater gjør, må også Norge anerkjenne Palestina som stat.

Når dagens ledere holder taler om fred og frihet på vår 70 års markering, bør de bli spurt om de vil gjøre noe for de som i dag er okkupert. Palestinernes lidelser er vårt ansvar.

 

Kronikken ble først publisert i Telemarksavisa 10.juni 2015.