Gaza - fisk kun til å hive uti igjen

Har man vært i Palestina, så glemmer man det aldri. I 2012 besøkte jeg Gaza som Fagforbundets ambassadør. I Gaza er 80 prosent avhengige av matrasjoner fra FN, men paradoksalt nok, får befolkningen ikke lov av Israel til å fiske i eget farvann.

26.04.2015 av Geir Ole Kanestrøm, Fagforbundet Møre og Romsdals Palestina-ambassadør
Sist oppdatert: 26.04.2015

Frysninger i solsteken

På israelsk side er Erez inngangsporten til fengselet Gaza. Grenseovergangen gjorde et sterkt inntrykk. Erez er en stor og nærmest tom «ankomsthall». Palestinere kunne telles på en hånd. Her er det få som slipper inn eller ut.  Vi ble stilt en rekke spørsmål om hva vi skulle inne i Gaza før vi ble ventende foran lukkete dører som sluset oss stadig nærmere Palestina. Til slutt skulle vi gjennom en lang gitter-korridor på 1 km som Israel har bygge inne i Gaza. Sikkerhetssone kaller de det. Piggtråd og kamera som fulgte nøye med skapte en uhyggestemning som ga meg frysninger i varmen. 

 

Lyskastere, men ikke lys i tunnelen

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg under besøket mitt i Gaza i 2012, var fiskerne. Sent på kvelden satt jeg på hotellrommet og kikket utover sjøen, i horisonten så jeg lys, mange lys, ganske sterke lys. Jeg undret meg litt over hva dette var.

Tidlig neste morgen besøkte vi fisketorget, der ble nattens fangst auksjonert bort. Et trist syn. Her solgte de fisk og annen sjømat. Småfisk som vi i Norge ville kastet uti igjen.  I følge Osloavtalen skulle grensen gå  20 nautiske mil fra land, men Israel har flere ganger minsket denne grensen som i dag i praksis er ca tre nautiske mil. En nautisk mil er 1852 meter. Dette gjør at fiskerne utmagrer grunnlaget for yngel og vekst i sjøen.

Nattas fangst var fisk, småyngel og små krabber. De kunne holde flere krabber inni hånda, så små var de. Men, mat må de ha.

Kysten overvåkes konstant av israelsk militære. Dersom båtene kommer for nær det Israel mener grensen skal være, blir de beskutt. Flere fiskere fortalte at de hadde mistet sine båter som enten har blitt senket eller konfiskerte. 

Gazas kyst er langgrunn, dette gjør at de beste sjøbåtene ikke kan brukes til fiske, de er for store, de blir liggende på land i sola og varmen, de er tørket helt opp og kan ikke lengre brukes. De må bruk de små båtene til fiske.

Lysene jeg så på sjøen var lyskastere som fiskerne brukte når de fisket, ikke rart jeg så de så godt når de ikke kunne fiske lengre ut på sjøen, der det faktisk er mulig å fange fisk som det er mat i. Det ser mørkt ut for fiskerne i Gaza, og det er vanskelig å se noe lys i tunnelen. Norsk Fagforbundet støtter den palestinske organisasjonen UAWC (Union of Agriculture Work Comittee) gjennom Norsk Folkehjelp. Støtten går blant annet til å erstatte tapte fiskegarn og reperasjon av båter.

I 2013 demonstrerte UAWC og fiskerne mot Israel for å få tilbake stålne båter og stjålet farvann.

 

I begynnelsen av mai reiser jeg med Fagforbundets Palestina-ambassadører til Vestbredden. Der kommer jeg til å møte UAWC igjen, og er spent på hvordan bønder her opplever okkupasjonen.

Følg  bloggen min og spre den videre.