Tanker før reisen til Palestina

På denne tid om 14 dager sitter jeg sannsynligvis på rommet på Beach Hotel i Gaza. Kanskje jeg beundrer den vakre solnedgangen over havet samtidig som jeg forsøker å fordøye inntrykkene jeg har fått.

22.04.2015 av Fagforbundet Buskeruds Palestina-ambassdør, Magnus Langstrand
Sist oppdatert: 22.04.2015

Sjokket fra 2012 

For jeg vet at det blir mange inntrykk. Triste, vonde, uforståelige inntrykk som jeg skal ta med meg hjem igjen til Norge. I 2012 var jeg også i Palestina, på Vestbredden. Jeg brukte mye tid på å forberede meg på turen, gjøre meg mentalt klar for det vi skulle møte. Allikevel ble jeg ganske sjokkert over det vi så. Jeg hadde ikke klart å forberede meg på den konstante undertrykkinga palestinerne blir utsatt for. Det enorme frihetsrøveriet de er utsatt for i sitt eget land. Vi møtte folk som var blitt skilt fra familien sin. Arbeidere som ikke kom seg på jobb på grunn av muren. Bønder som ikke fikk lov til å dyrke på egen jord. Religiøse mennesker som ikke får lov til å besøke et av de aller helligste stedene i Islam, Al-Aqsa moskeen. Jeg ble tatt på senga av dette, og noen av opplevelsene syns jeg det fortsatt er vanskelig å snakke om.

 

Gaza et barne- og ungdomsfengsel

Denne gangen skal jeg til Gaza. Verdens største fengsel med 1,8 millioner innsatte.  Rundt halvparten av dem er under 18 år.  I Gaza er frihetsrøveriet enda tydeligere enn på Vestbredden. Friheten er faktisk helt borte. Etter flere kriger er store deler av Gaza i ruiner. Hus er ødelagt, jevnet med jorda. Sykehus og barnehager, skoler og markeder, vanntanker og moskeer er bombet i stykker. Materialer for å bygge opp igjen husene, som sement og armeringsstål er nærmest umulig å få importert. Verdenssamfunnet har lovet penger, Israel har ikke holdt løftene sine om å lette på blokaden. 

 

Håpet er det siste vi gir slipp på

Vi kommer til å møte folk som har mistet familiene sine. Folk som ikke lengre har et hus å bo i, men som bor under tepper i ruinene etter huset de en gang hadde, eller i FN-skolene. Folk som har mistet alt, som ikke har noe sted å dra og som ikke har framtidsutsikter.  Og når det er sagt - vi kommer også til å møte folk som på tross av alt fortsatt finner mening med livet, som fortsatt nekter å gi opp håp om en bedre framtid. Folk som på tross av at de har mistet alt likevel står opp hver dag, og gjør alt de kan for at tilværelsen skal bli bedre for andre. Folk som setter stor pris på at vi kommer fra Norge for å se hvordan de har det, som byr oss det beste de har for å ta vare på gjestene sine. Det kommer til å bli det vanskeligste. Å dele opplevelser med disse flotte menneskene i noen få dager, for så å reise tilbake til Norge. Trygge, gode Norge. Hvor jeg hver kveld kan kysse barna mine, si god natt og ikke trenge å være redd for at noen bomber huset mitt. Hver dag kan jeg stå opp, reise på jobb og vite at ingen kommer til å arrestere meg på veien. Jeg trenger heller ikke forsere en 8 meter høy mur, eller bli trakassert på et sjekkpunkt. Jeg slipper å reise klokka 2 på natta for å rekke jobba klokken 7 selv om avstanden er kort. I Norge er vi trygge. Menneskene i Gaza har ingen steder å søke tilflukt når bombene kommer.

 

Fagforbundet har opprettet et ambassadørkorps for Palestina. Fem ambassadører reiser i begynnelsen av mai til Palestina for å besøke prosjektene vi støtter gjennom Norsk Folkehjelp. Ambassadørene er Magnus Langstrand (Fagforbundet Buskerud, Geir Ole Kanestrøm (Fagforbundet Møre og Romsdal), Liv-Else Kallhov (Fagforbundet Vest-Agder), Tove Elise Frøland (Fagforbundet Rogaland) og Pål A. Hauge Christiansen (Fagforbundet Østfold). Stein Guldbrandsen (Arbeidsutvalget), Sissel Skoghaug (Nestleder i Fagforbundet), Martine Grymyr (Informasjonsavdelingen), Ingunn Eriksen (Stab) og Are Stranden (Norsk Folkehjelp) deltar også. Ambassadørene blogger under reisen.