Velkommen til Shatila

Fagforbundets ambassadørkorps går ikke mange metrene før det kommer en mann løpende mot oss «hello» how are you» where are you from» «I have been to Norway, I love Norway» «Welcome in to me for coffee and tea»

08.05.2014 av Veronika Sandanger, Fagforbundet Hordalands Palestina-ambassadør
Sist oppdatert: 14.05.2014

Shatila flyktningleir ligger i Beirut, og ble satt opp av Røde Kors etter 1948-flyktningene kom fra de palestinske landsbyene. Det er rundt 10.000 palestinske flyktninger registrert her, men det bor ca.25.000 totalt, blant dem flest syrere og fattige libanesere. Leiren ble utsatt for en tre dager lang massakre i september 1982 hvor mellom 3000 og 5000 mennesker ble drept. Store deler av leiren har blitt ødelagt og gjenoppbygd flere ganger etter dette.

Vi har et tett program og går videre forbi søppelfyllinger, knoksede bilder og høye, forfalne bygninger med ledninger og vannrør om en annen i hopetall. Ut av hovedgaten kommer vi inn på små veier som er under en meter brede, med ledningene rett over hodet på meg som er knapt halvannen meter høy. Barn løper rundt og leker. For dem er det en helt vanlig dag. For oss er det å komme inn til en verden helt fjernt fra vår egen virkelighet. Det føles lite greit å komme som en stor delegasjon med store kameraer hengene rundt nakkene våre. Som bare kan se og dra tilbake til trygge velferds-Norge. Men noe i oss er endret i det vi går tilbake. Vi kommer ut igjen med noe kunnskap om hverdagen deres, og historiene til noen av dem som lever der. Historier vi aldri vil glemme.

«It is better to live in war in Syria, than in Lebanon»

Vi kommer opp en mørklagt steintrapp ved hjelp av lommelykta fra en mobiltelefon. I tredje etasje blir vi varmt velkomne av fem kvinner som sitter på tynne madrasser på gulvet i den nakne stuen. De er alle palestinske flyktninger fra Syria. Moren i huset flyktet fra Syria etter at mannen forsvant for to år siden. Han dro på jobb i Damaskus, og kom aldri tilbake. Hun valgte å flykte i frykt for at også sønnen skulle bli tatt i forvaring. Hun bodde i flyktningeleiren Ein El-Helwi nær byen Saida lengre sør i landet frem til for noen måneder siden. Nå bor hun sammen med sine to døtre, sønn, svigersønn og to barnebarn i en to roms leilighet her i Shatila. Av de syv er det bare svigersønnen som har arbeid. Datteren har utdannelse innen bank og finans og fikk seg jobb i Libanon, men forteller at hun mistet den etter 6 uker fordi hun hadde syrisk dialekt. De er ikke velkomne i leiren. De som bodde i leiren hadde det allerede vanskelig. Det blir ikke flere legesentre, skoler, jobber eller mer penger om det kommer flere flyktninger. Stemningen mellom de godt etablerte og nye flyktningene er spent, også palestinere imellom. De forteller at det er bedre å bo i krig i Syria, enn i flyktningleir i Libanon. «I Syria ble vi behandlet som syrere. Vi ble behandlet med verdighet og respekt, hadde gratis helsehjelp, jobb og frihet. Her har vi ingenting» Men moren har allerede mistet sin mann, hun har ikke råd til å miste en til.

 

Moren med sine to døtre. De mener et liv i krig i Syria er bedre enn livet i Shatila.

 

Vi besøkte også en familie som har vokst opp i Shatila. Tre jenter i alderen 5 til 12 år kommer løpende mot inngangen for å ta imot oss. Faren har stor hukommelsessvikt og er ufør, men har ikke fått stilt noen diagnose. Av og til vet han ikke hvem kona og barna er. Kona forteller at det er som å ha et ekstra barn i huset, og at han til tider krever mer enn barna. Hun kan ikke arbeide fordi hun ikke kan gå fra mannen. Familien livnærer seg på inntektene fra PLOs martyrfond, fordi broren var martyr. Pengene går til søsteren, som igjen gir til broren og hans familie. Hver dag er lik. Moren i huset sitter med et alvorlig utrykk i ansiktet og tårer i øynene. Men når hun begynner å snakke om barna endrer ansiktsuttrykket seg. En mors stolthet over barna er universal. Hun forteller at barna gjør det veldig bra skolen, og den eldste dattera vil bli lege. Den tolv år gamle dattera står på gulvet og begynner da og snakke på glimrende engelsk. Hun forteller med glede over aktivitetstilbudene hun har hver fredag og søndag hos en av partnerorganisasjonene til WCDI. De har blant annet speider og drar på picnic ved stranda i Beirut. Det kjekkeste med det er å være sammen med de andre, og bli kjent med nye mennesker. Det setter spor å møte jenter som velger å utdanne seg til et yrke man ikke kan få jobb innenfor. Det handler om å holde motet oppe, og aldri gi opp håpet.

 

 

Mor, minste datter, far, mellomste datter og eldste datter.

 

  

På veggene rundt den lille aktivitetsplassen (som blir brukt til alt fra fotballbane til bryllupsfester) har ungdom gjort sitt for å muntre opp stedet.

 

En av de trange, men reneste gatene

 

Med håp om at disse barna en dag kan bli kjent med et liv utenfor flyktningleiren. Et liv i trygghet og rettferdighet.

 

Les om de nye ambassadørene fra Fagforbundet som er i Libanon.

Se film fra Libanon

Les også bloggen til Torild, som besøkte andre familier: http://gotopalestina.blogg.no/