Vi streiket oss til seier

7 200 medlemmer i Fellesforbundet, ansatt på hoteller, restauranter, kantiner og en del andre virksomheter, har avsluttet en fire ukers lang streik, med seier. Uten streik hadde vi ikke fått lokal forhandlingsrett og mindre i lønnstillegg, fastslår Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet i kommentaren.

27.05.2016 av Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet
Sist oppdatert: 12.09.2016

Vi har oppnådd to viktige ting. At de ansatte i bransjen får den samme retten industrien har hatt i over hundre år. Nemlig rett til å forhandle lønn direkte med sine arbeidsgivere; enten på den enkelte bedrift eller på konsernnivå. Og vi oppnådde at denne bransjen, som har sakket akterut lønnsmessig, vil få en bedre lønnsutvikling enn det frontfaget gav. Vel fortjent. Oppgjøret betyr mest for de lavest lønte. Et kronetillegg som gir en økning i årslønna på nær 10 000 for de aller fleste, betyr en økning på nærmere 3,5 prosent for de lavest lønte. Inntektsgapet til flere andre grupper reduseres.

Vi har et godt streikevåpen i Norge. Det er nedfelt både i arbeidstvistloven og i hovedavtaler. Det er litt med streikevåpenet som med atomvåpen. Det brukes også som avskrekkingsmiddel. Begge parter veit at streik koster. Det gir inntektstap for eiere og ansatte, og det kan sette bedrifter og arbeidsplasser i fare. Denne gangen måtte vi gå til streik. Vi visste at det innebar en risiko. Vi kunne ha mislykkes. På Riksavtalen (avtalen for våre medlemmer på området) hadde vi da streikevarselet ble sendt ut, rundt 7 500 medlemmer. Innenfor avtaleområdet er det om lag 27 000 ansatte og i bransjen over 94 000 arbeidstakere. Storparten av medlemmene hadde ingen erfaring med streik. Mange hadde begrenset kunnskap hva det går ut på. Mange medlemmer har en utenlandsk bakgrunn med de utfordringer det betyr når det gjelder språk og samfunnsforståelse.

Å klare å legge press på arbeidsgiverne i en så stor bransje, med en så liten andel streikende måtte bli en utfordring. Vi tok sjansen og vi klarte det. Våre medlemmer med de gule vestene gjorde en kjempejobb. De holdt ut. Støtten fra andre i egen organisasjon, fra andre forbund og ikke minst støtte i befolkningen ellers, betydde mye. Et stort flertall sto på de lavtløntes side. Og vi hadde ikke media imot oss – i alle fall stort sett.

En ekstra takk til Fagforbundet og Mette Nord. Vi opplevde en sterk støtte fra Fagforbundet i hele landet. Denne solidariteten skal vi bygge videre på i samarbeidet mellom LOs to største forbund.

Den viktigste lærdommen av denne streiken er at det må stå medlemmer bak en tariffavtale. Mange og skolerte medlemmer. Vi trenger også tillitsvalgte som kan «faget» i det å være fagforeningsleder og klubbleder.

Og dette gjelder ikke bare i konflikt. Det gjelder minst like mye i fredstid. For Riksavtalen, som fra og med kommende år skal inn i lokale forhandlinger, blir dette særdeles viktig. Det krever kunnskap og innsikt i bedrifts- og konsernøkonomi og i forhandlingskunnskap. Det krever sterke klubber som forstår at lønnsutvikling ikke kommer av seg sjøl, heller ikke bare gjennom kampkraft. Bak må det også ligge produktivitetsutvikling i bedriftene. Og til slutt: Vi må få flere medlemmer i de bedriftene vi har tariffavtale med for å styrke vår organisasjon, og vi må få opprettet tariffavtale med flere bedrifter for å få opp organisasjonsgraden i denne bransjen.