Teflon-Rune

Bent Sofus Tranøy poengterer at regjeringa har gitt DnB NOR og Rune Bjerke særbehandling.

25.06.2010 av Bent Sofus Tranøy
Sist oppdatert: 30.08.2010

I Norge er staten hovedeier i det største norske finanskonsernet. Tanken er å sikre nasjonalt eierskap til én stor bank. Det hevdes å være en fordel for særlig store norske bedrifter, og det øker sjansen for at noen viktige funksjoner styres fra Norge. Utover dette finnes det ikke noen visjon.

En visjon er en idé om at eierskapet skal kunne brukes til noe fornuftig og godt, noe vi ikke ville fått om vi som samfunn ikke hadde eid 34 prosent av aksjene. Å kreve en visjon er et positivt krav. Skulle vi være mindre ambisiøse, kunne vi i det minste ønske oss en bank som ikke gjør direkte skade på sine omgivelser. Selv det kravet klarer ikke DnB NOR å leve opp til.

For det første svekker nærværet av en så stor statsdominert bank konkurransen. Det går ut over småbedrifter og kanskje også lønnstakere. Det er en pris de som bestemte at DnB og Sparebanken NOR skulle få lov til å slå seg sammen, visste om, og den kostnaden var de innstilt på å ta – eller rettere sagt, la andre ta.
Det er så sin sak. Det blir verre når vi ser på kostnadene få, om noen, hadde forutsett.

Banken er nettopp blitt felt i retten. Hvis vi skreller vekk jusspråket, er banken blitt dømt for å bondefange sine kunder. Vanlige folk har blitt lurt til å låne penger for å kjøpe et ”spareprodukt” som blant annet innebar at man lånte penger tilbake til banken til en dårligere rente, samtidig som banken beregnet seg en gebyrbonanza.

Parallelt med at DnB lurte sine kunder, bidro den også til at mange borgere ble bondefanget ved å stille opp med lån da Terra Securities solgte absurd risikable papirer til norske kraftkommuner.
Sist, men ikke minst: For drøyt halvannet år siden skodde banken seg på statens krisehjelp ved å selge statsobligasjoner like før de falt i pris. Prisfallet kom fordi staten planla å bytte bort disse i mindre sikre papirer uten å kreve markedspris for byttet – de fikk låne "Gullkortet". Dette var det grunn til å mistenke banken for å ha fortrolig informasjon om, ikke minst fordi bankens toppsjef, Rune Bjerke, selv drev intens lobbyvirksomhet via sms direkte til statsministeren. Banken har fått en i sin målestokk fillebot for den saken (12 millioner), og Rune Bjerke gadd ikke en gang kommentere den. Han ville heller hygge seg på sponsortur til vinter-OL. 

Toppsjefer som ”bare” taper penger må gjerne gå. En toppsjef som gang på gang står bak direkte samfunnsskadelig virksomhet mens han leder statens flaggskip i det norske finansmarkedet beholder jobben. Han skyver informasjons- og kommunikasjonsdirektører foran seg og venter til stormen blåser over.

Vårt ellers blodtørstige kommentariat har knapt krummet et hår på hans hode. Skulle de ta til vettet og innlede en mediestorm mot mannen, ville regjeringens svar sannsynligvis være: "– DnB er et børsnotert selskap. Vi kan ikke, av hensyn til de andre aksjonærene, ha en mening om toppsjefens prestasjoner som ikke er knyttet til bankens lønnsomhet". Og så kommer det vi ikke snakker om: "– Men vi vil aldri la denne banken bli direkte ulønnsom. Til det er den for viktig for stabiliteten i norsk økonomi". 

Rune har ikke bare fått låne gullkortet. Slik eierskapet er satt opp, har han også fått et frikort.