Boblestafetten

Det heter seg at finanskrisen er over, men boblene får fortsette å vokse – som en syk stafett der aktørene skyver problemene foran seg til stadig nye steder på kloden, skriver Bent Sofus Tranøy.

16.02.2010 av Bent Sofus Tranøy
Sist oppdatert: 03.03.2010

For ett år siden så alt svart ut. Nå mener mange at finanskrisen er over fordi aksjekursene har steget mye, mens boligpriser og sysselsetting ser ut til å være stabilisert. Det hele minner om en syk stafett der aktørene skyver problemene foran seg til stadig nye steder på kloden, mens en altfor stor og mektig finanssektor tar imot subsidier med den ene hånden og krever en andel av hver handel som skjer med den andre.

Går vi tretten år tilbake i tid, trer et mønster fram. I 1997 sprakk en lånefinansiert boble i Thailand og vi fikk Asia-krisen. Vi i Vesten merket ikke så mye til den, nå kunne investorer tjene penger på en IKT-boble i stedet. Da den sprakk fikk vi en boligboble. Sentralbankene utsatte ryddesjauen ved å gi oss usunt lave renter. Nytt marked, gammel logikk. Verden fortsatte å låne penger mot sikkerhet i et marked der spekulasjon drev prisene oppover. Så sprakk boligboblene og nok en gang ble rentene senket, denne gangen helt ned mot null. Men nå måtte staten bruke penger over statsbudsjettet også.

I land med skjøre statsfinanser har dette blitt en stor belastning. Portugal, Irland, Hellas og Spania har i dag enorme underskudd i sine offentlige budsjetter. Rask vekst i privat forbruk fyrt opp av boligbobler gir gode skatteinntekter og det blir lett for staten å utsette utgiftskutt og skatteskjerpelser. Når boblen sprekker går økonomien gjennom et brått fall. Dette tyner statsfinansene på to måter. For det første faller skatteinntektene og for det andre har staten brukt penger på å støtte finanssektoren.

Finanssektoren "takker" nå noen av sine redningsmenn ved å spekulere mot dem. Blant annet spekuleres det mot disse landenes statsgjeld i markedet for såkalte "Credit default swaps". I realiteten er dette forsikringer man kan tegne mot at et verdipapir skal falle i verdi. Det er to spesielle trekk ved dette markedet: For det første blir det ikke regulert som forsikring, med strenge krav til egenkapital og reserver til den som tilbyr forsikringen. Det var derfor denne virksomheten kunne velte forsikringsselskapet AIG da prisen på verdipapirer knyttet til boliglån begynte å falle høsten 2008. For det andre er det mulig å forsikre seg mot fall i verdipapirer du ikke eier.

Stopp opp et øyeblikk ved setningen over. Ja, det er riktig, det er litt som om jeg skulle kunne tegne forsikring mot at huset ditt brenner ned. Hvorfor skulle jeg kunne forsikre meg mot det? Hvis vi så ser for oss at det også var jeg som hadde installert det elektriske anlegget i huset ditt, altså jeg som ville tjene på at det begynner å brenne en stund etter at jeg er ferdig med jobben, da ser vi tydelig hvor sykt dette markedet er.

Eurolandene har lenge hatt et naivt og romantisk forhold til finansmarkedet. Unionen har ønsket seg et like "effektivt" finansmarked som USAs og Storbritannias. Illusjonen er at et fritt finansmarked først og fremst sørger for at kapitalen går til de beste prosjektene. At et helt fritt finansmarked leder til spekulasjon, snylteri og ustabilitet som går ut over vanlige folk var det ikke lov å tenke seg, i hvert fall ikke før finanskrisen. Er det lov å håpe at det finnes andre tanker nå?