Til hovedinnhold

Verdensdagen for psykisk helse – Gi tid, vær åpen

Vi lever i 2019, og har kommet så langt på så mange ting. Hvorfor har vi ikke kommet lenger når det gjelder åpenhet rundt psykisk helse, spør Isabell Johansen Myrli.

10.10.2019
Sist oppdatert: 09.12.2019

I følge helsenorge.no blir rundt halvparten av Norges befolkning enten rammet av eller har psykiske vansker eller lidelser i løpet av livet. De kan være mennesker i alle aldersgrupper og alle lag av befolkningen. Forskning viser at det er flere kvinner enn menn som rammes.

Til enhver tid regner vi med at 15-20 % av barn og unge mellom 3 og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager. Barn og unge som lider av psykiske lidelser/nedsatt psykisk helse har blant annet økt sykdomsfravær i arbeidslivet og/eller i skolen, og en nedsatt og mindre sjanse for sosialisering.

Les også: Verdensdagen for psykisk helse: Vær raus!

Da jeg slet på det verste, da jeg ikke klarte å se lys i tunellen, trakk jeg meg helt tilbake. Det var dager jeg ikke en gang kom meg på skole eller jobb, og da kunne jeg i hvert fall glemme det sosiale. Jeg trengte tid. Tid til å tørre å ta det første åndedraget hver morgen, reise meg opp fra senga og ta det første steget ut av rommet mitt, som var min komfortsone. Tid til å samle tankene slik at jeg kom meg ut av huset, i bilen og til skole/jobb, å gå ut av bilen for så å komme meg inn. Tid til å kunne være en del av samfunnet og en enkel hverdag.

Det var ingen som visste hvor lang tid jeg brukte på hver lille ting. Hvorfor? Fordi jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke fortelle noen hvor lang tid jeg brukte på hverdagslige ting, for eksempel bare det å gå på butikken. Jeg ble aldri med på noe sosialt spontant, det måtte planlegges flere dager i forveien, hvis jeg i det hele tatt skulle ha en liten sjans til å kunne delta. Det kunne vært planlagt i minste detalj, og helt ned til siste sekund, men da det kom til stykket måtte jeg som regel melde avbud. Det var kun min aller nærmeste familie som visste hvor ille det kunne være.

Les også: Alle kjenner noen som sliter

Til venner skyldte jeg på vondt i magen, når jeg ikke klarte å være med. Arbeidsgiver fikk beskjed om at jeg hadde migrene. Hvorfor? Fordi jeg skammet meg over at jeg hadde alvorlige psykiske plager. Hvorfor skammet jeg meg? Jeg var redd for å bli dømt nedenom og hjem som en skrulling, som en galing. Hvorfor tenke jeg slikt? Fordi psykiske plager og lidelser er fremdeles et tabubelagt tema.

Det var ikke før jeg kom med sykemelding nummer x i rekken, med enda en ny unnskyldning til arbeidsgiver, og hun stilte spørsmål, som igjen gjorde at jeg tenkte «Nå, nå får det briste eller bære». Hun svarte meg så enkelt, at vi må huske på at det å slite med psyken, er en sykdom på lik linje med for eksempel diabetes. Den er der, men vi kan ikke se den.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg vært åpen ovenfor min arbeidsgiver mye tidligere. Da hadde jeg kanskje unngått så mange indre kamper med meg selv, og mye unødvendig smerte.

Saken var den at jeg var enormt redd for å fortelle dette til arbeidsgiver, fordi jeg var redd for at dette skulle påvirke min jobbhverdag. Jeg har aldri gruet meg så mye til en samtale som den dagen jeg skulle levere enda en sykemelding til arbeidsgiver, noe jeg åpenbart ikke hadde grunn til. Jeg ble møtt med forståelse og medfølelse, og ikke minst en ny giv – dette klarer jeg. Det at arbeidsgiver har vært så forståelsesfull og ikke minst støttende, har gjort at jeg har klart å være mer åpen. Jeg tør å si ifra når jeg trenger tid og rom.

Les også: Noen unge trenger bare å bli hørt

Vi lever i 2019, vi er kommet så langt på så mange ting, hvorfor kan vi ikke kommet lenger når det kommer til åpenhet rundt psykisk helse? Hvorfor er psykiske lidelser og plager et tabubelagt tema? Vi må gi hverandre tid og rom for å være åpen. Tid og rom for å kunne lytte. Tid og rom for å kunne dele.

Vi må sette psykiskhelse enda høyere på agendaen!

;
Hei, jeg er Fagforbundets chatbot. Hva kan jeg hjelpe med?