Kirkeordningen - veien videre

Onsdag 7. april la hovedutvalget for prosjekt kirkelig organisering frem sin rapport som skal legge grunnlaget for den videre prosessen frem mot Kirkemøtets endelige beslutning. Det er likevel mange krevende vurderinger som må gjøres. Rapporten mangler viktige perspektiver på flere spørsmål.

27.04.2021 av Bjarne Kjeldsen
Sist oppdatert: 25.05.2021

Arbeidet med rapporten frem mot høringsuttalelse og påvirkningsarbeid vil kreve en tverrfaglig innsats i Fagforbundet. Det ligger og mye i rapporten som vil bli viktig når vi skal arbeide for å sikre våre medlemmers medbestemmelse gjennom prosessen. Like viktig som innholdet i selve rapporten blir arbeidet med å bygge organisasjon innen KA. Uavhengig av utfallet den internkirkelige prosessen får, har vi et for mangelfullt tillitsvalgtsapparat i sektoren og en for skjør posisjon når det kommer til tariffmakt Pmv. Skal vi kunne ivareta nåværende og fremtidige medlemmer i sektoren krever det en vesentlig opprustning.

Den nye trossamfunnsloven legger noen viktige føringer for organiseringen av Den norske kirke. Blant de mest sentrale bestemmelsene er mtp rapporten er:

- Soknet skal være grunnenheten i kirken. Soknet er et selvstendig rettssubjekt.

- Kirkemøtet skal være trossamfunnets øverste organ for trossamfunnet Den norske kirke og det sentrale rettssubjektet (I dag kirkerådet, bispedømmene og prestetjenesten, i hovedsak).

  Kirkemøtet er gitt organiseringskompetanse for Den norske kirkes helhetlige ordning/struktur.

- Den norske kirke skal ha to finansieringskilder: Kommunen og staten

- Ansvaret for lokal gravferdsmyndighet skal ligge hos det av soknets organer Kirkemøtet gir ansvar for oppgaven. 

 

Viktige problemstillinger rapporten reiser:

Utvalgets mandat var å utrede modeller for et nytt kirkelig organ på prostinivå. Organet skulle erstatte dagens fellesråd og blant annet ivareta arbeidsgiveransvaret for alle ansatte – inkludert prestene.

Dette organet vil inkludere flere menigheter/sokn enn dagens fellesråd og i de fleste tilfeller flere kommuner. Dette nye organet blir i likhet med det nåværende fellesrådet, ikke blir et selvstendig rettssubjekt.

Utvalget har utredet tre modeller for hvordan organet skal hente sin handlingsevne

1. Prostifellesrådet henter sin handlingsevne fra soknet. Alle ansatte blir soknets ansatte. Dette er utvalgsflertallets anbefalte modell.
2. Prostifellesrådet henter sin handlingsevne fra rettssubjektet. Alle blir ansatt i det sentrale rettssubjektet, men arbeidsgiveroppgaver, som ansettelsesmyndighet, delegeres til prostiet. Dette er modellen presteforeningens representant er alene om å ønske, (men som ventes å støttes av teoLOgene)
3. En både/og modell hvor prestene forblir ansatt i rettsubjektet, men arbeidsgiveroppgaver delegeres fra det sentrale rettssubjektet til prostiet. Denne modellens støttes av tre representanter i utvalget, derav utvalgsleder og biskopenes preses.

Det er å forvente at valget mellom en av disse modellene vil bli blant de mest krevende i utformingen av kirkens fremtidige organisering. Frontene har tradisjonelt vært steile og det er i praksis få klare alternativer som gir rom for gode kompromisser. Det andre store konfliktpunktet vil være daglig ledelse av organet. Igjen har utvalget utredet tre modeller:

1. Samordnet ledelse. Rollene som kirkeverge og prost videreføres. Hvem av disse som skal være daglig leder kan avgjøres lokalt. Den av disse som ikke er daglig leder får en stabsfunksjon og rapporterer til daglig leder
2. Daglig leder med prost i stab. Prosten blir da en kirkefaglig leder, men har ikke arbeidsgiveransvar og rapporterer til daglig leder. Dette er modellen som er ønsket av flertallet.
3. Prost og kirkeverge. Prosten er geistlig representant i prostirådet og er lokal kirkeleder. Kirkevergen møter i prostirådet som daglig leder. Modellen er tenk å balansere embede og råd ved å likestille de to lederne.

Modellene for arbeidsgiveransvar og daglig ledelse virvler opp mange problemstillinger som spenner fra konkrete rammer for yrkesutøvelse og organisering av arbeidet via ledelses- og organisasjonsfaglige vurderinger til kirkeforståelse og teologi. Med virksomhetsoverdragelser og mulige endrede arbeidsområder er det mye å være obs på. Det er og påregnelig at innholdet i mange stillinger vil endres vesentlig. Videre ligger det en iver etter nasjonale, administrative funksjoner som introduserer en tyngdekraft mot økt sentralisert byråkratisering og mulig utarming av muligheten for å sette sammen meningsfulle, store/hele stillinger lokalt.

Selve modellen med et organ som skal hente finansiering fra flere kommuner og et sentralt, statsfinansiert ledd er komplisert. Rapporten tematiserer dette men er forsiktig til litt rosemalende når det kommer til kritisk drøfting av hva dette kan medføre. Her har Fagforbundet gode muligheter til å lyssette problematikken fra flere kanter. Vi kjenner kommunenes forutsetninger og prioriteringer godt. Det bør legges til grunn at når Dnk av lovgiver er gitt en todelt finansiering, så må det være til både kommunene og lokalkirkens fordel. I hvilken grad gir prostifellesrådet kommunene en nødvendig mulighet til å påvirke og hente gevinster av lokalkirkens bidrag tilbake? Kan det gjøres grep som trygger nødvending påvirkning? I dette problemsettet ligger og Den norske kirkes rolle som forvalter av fellesskapets verdier – materielle og immaterielle. Det bør forventes at lokalkirken organiseres slik at det samme fellesskapet gis en medinnflytelse på denne forvaltningen. Dette fordrer gode relasjoner mellom den enkelte kommune og det kirkelige organet

Siden prostifellesrådet er tenkt å skulle ivareta den offentlige gravferdsforvaltningen må Fagforbundet ha en særskilt oppmerksomhet på hvordan det er tenkt å sikre en ryddighet i tydelige skillelinjer mellom gravferdsforvaltning og trossamfunnets virksomhet. Rapporten sirkler inn dette som et viktig tema, men sier lite om hvordan det skal ivaretas i praksis. Siden gravferdsloven gir kommunen et tydelig men sammensatt ansvar for gravferdsforvaltningens økonomi og deler av myndighetsutøvelsen, ligger det en sårbarhet i at organet med hovedansvaret i de fleste tilfeller vil strekke seg over flere kommuner. Det er og grunn til å hevde at de ulike modellene i rapporten i ulik grad vil skjerpe prinsipielle problemer med kirken som gravplassforvaltning og forsterke det demokratiske underskuddet som i dag kan sies å prege styret av denne velferdstjenesten i dag. På den andre siden har Fagforbundets medlemmer i sektoren gitt uttrykk for at de ønsker at dagens modell kan videreføres, blant annet av pragmatiske, yrkesfaglige grunner og muligheter for meningsfulle stillingssammensetninger.