Skyfri himmel over Høyres hus

«Det er ikke noe grunnlag for å frykte verken løsarbeidersamfunn eller brutalisering av arbeidslivet», hevdet Høyres Heidi Nordby Lunde nylig.

09.06.2021 av Jonas Bals, LO-rådgiver
Sist oppdatert: 23.06.2021

 «Det er ingen grunn til å svartmale norsk arbeidsliv eller bruke krigsretorikken til LO.»

Lundes påstander om «krigsretorikk» kom etter at LO-leder Peggy Hessen Følsvik nylig slo fast at fagbevegelsen de siste åtte årene har måttet føre en lang rekke forsvarskamper. Det har vi måttet gjøre framfor å bruke kreftene på å skape et bedre arbeidsliv.

Høyre-politikere vil selvsagt aldri gå med på at de angriper noen som må forsvare seg. Ingen argumenterer for at de laveste lønningene skal ned i Norge, selv ikke når de fører en politikk for anbudsutsetting, privatisering og deregulering. At lønninger, pensjonsrettigheter og andre tilkjempede rettigheter forvitrer, er bare en uheldig bieffekt. Selv ønsket de bare å modernisere og fleksibilisere litt.

Det samme så vi da Erna Solbergs regjering gikk løs på arbeidsmiljøloven. Da hevdet arbeidsminister Robert Eriksson at åpningen for flere midlertidige jobber ble gjort for å sikre et «trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv» - selv om virkningen var den stikk motsatte.

I kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har høyrepartiene alltid vært bremseklosser og motstandere. Høyre, Frp og Venstre har stemt imot alle de viktigste tiltakene på området, helt siden vi ble en del av EØS på begynnelsen av 1990-tallet.

De siste årene har det imidlertid vært umulig å lukke øynene for hvor langt forfallet har gått. I situasjonsbeskrivelsen til Økokrims tverretatlige analyse- og etterretningssenter het det i 2017 at arbeidslivskriminaliteten ser ut til å «ha spredt seg til flere bransjer enn hva som tidligere var kjent. Kriminelle aktører som tidligere opererte i bygg- og anleggsbransjen er nå observert i offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester som barnevern og ungdomsarbeid».

I fjorårets rapport pekte de også på den farlige kombinasjonen av betydelig økonomisk kapital og voldskapital hos flere av trussel-aktørene, som for øvrig kjøper seg opp i eiendomsmarkedet og leier ut til det offentlige.

Heidi Nordby Lunde påstår at «årsrapporten fra a-krimsenterne viser framgang i kampen mot arbeidslivskriminalitet». Men gjør den nå egentlig det?

Tvert imot peker rapporten på flere uløste problemer, problemer som vi i LO tok opp for snart ti år siden. «Etatenes begrensede muligheter til å dele, sammenstille og lagre informasjon trekkes fortsatt frem som den sentrale utfordringen for det tverretatlige a-krimsamarbeidet», heter det for eksempel. «Dette vanskeliggjør både samarbeidet og gjennomføring av konkrete aktiviteter og er et hinder for måloppnåelsen på a-krimområdet.»

Selv om det er skyfri himmel over Høyres hus, ser bildet veldig annerledes ut hos Kirkens Bymisjon, på Frelsesarmeens migrasjonssenter og hos fagforeninger rundt om i landet.

Vi har en ulikhetskrise i Norge, og noen av de verste ulikhetene oppstår der vi tradisjonelt har visket ut og svekket klasseforskjellene; i arbeidslivet vårt. De med de laveste lønningene og det hardeste arbeidet henger etter, mens de i toppen stikker fra.

Norge trenger en ny regjering, med en annen virkelighetsforståelse og et helt annet pågangsmot i møte med sosial dumping, kriminalitet og utbytting i arbeidslivet. I september kan vi gjøre noe med det.