– Det ropes etter helsefagarbeidere, men ingen vil gi dem jobb

Er det rart ungdom rømmer fra helsefagutdanningen, spør Christina Beck Jørgensen, leder av Fagforbundet Ung.

26.01.2017 av Christina Beck Jørgensen, leder av Fagforbundet Ung
Sist oppdatert: 26.10.2021

Veien fra nyutdannet og håpefull til motløs og overarbeidet var kort. I 2008 var jeg ferdig utdannet hjelpepleier, jeg så lyst på livet og brettet opp ermene, klar for å vise verden hva jeg kunne. Allerede et år senere hadde jeg fått nok av å måtte spe på min lille 16,9 prosent faste stilling med ekstravakter. Jeg var lei av å måtte passe telefonen døgnet rundt, lei av å aldri kunne planlegge noe, lei av usikker inntekt, lei av å aldri vite hvordan neste måned kom til å se ut.

Les også: Kommunene elsker pyntestillinger!

Kun 22 prosent av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling et år etter at de er ferdig utdannet, mot 38 prosent hos resten av yrkesgruppen. Kanskje er det nettopp derfor opp mot to tredeler av yrkesfagelevene har hoppet av utdanningen innen lærlingtiden begynner? Ungdommene selv oppgir lav yrkesstatus, lav lønn og dårlige utsikter for å få fast og hel stilling, som hovedårsakene til at mange heller velger å satse på sykepleieryrket eller andre karrieremuligheter, framfor å fullføre helsefagutdanningen.

Nå ser vi igjen at deltidsdebatten raser rundt helsefaget, etter at arbeidsledige Nina Korneliussen kalte hele yrket en bløff, i en kronikk i Fagbladet. Hun gjorde som mange før henne – gikk fra lærling til tilkallingsvikar så fort læretida var ferdig.

For meg, derimot, gjorde stillingsjaget i kommunen min at jeg ble mer aktiv i både Fagforbundet og LO, og etter hvert fikk jeg flere verv både lokalt og på fylket. Jeg fikk også delta på fylkeskonferansen til LO i Hedmark, hvor jeg var oppe på talerstolen og fortalte om hvor viktig det er med hele faste stillinger, både fysisk og psykisk. Jeg glemmer aldri opplevelsen jeg hadde i pausen etter innlegget, hvor en politiker kom bort til meg, klappet meg på hodet og sa følgende: «Du må skjønne det, jenta mi, at noen må jobbe deltid for at ting skal gå rundt». Mitt første møte med hersketeknikk, og det av en av mine egne. Måten jeg svarte henne på, var å engasjere meg enda mer. Jeg arrangerte fakkeltog, skrev innlegg og snakket om temaet så ofte jeg kunne.

Les også: Hjelpepleier, og like verdifull?

Om under et år er dagen da jeg går tilbake til min 16,9 prosent stilling, tilbake til å bli en slave av telefonen. Dager der planer må avlyses fordi en vakt blir ledig og jeg må takke ja uansett, fordi jeg ikke vet om jeg får flere vakter neste uke. Usikkerheten er til skade både for den ansatte, pasienten, arbeidsplassen og kommunen.

Fagforbundet tar ofte opp heltid-debatten, og har funnet en rekke gode løsninger som er tatt opp både i LO-systemet og hos politikerne. Hva med for eksempel å fordele mer på helgevaktene, slik at alle kan få høyere stilling, eller hva med sekstimersdagen, kan det være en løsning på å få alle opp i faste og hele stillinger? Jeg er åpen for ideer og forslag, men først må vi være enige om at heltid til alle er målet, og at vi sammen finner løsningen for å komme dit.

Les også: Skviser ut helsefaglærlingene

80 prosent av stillinger som lyses ut for helsefagarbeidere er deltidsstillinger. Det vil si at bare to av ti utlyste stillinger er heltid. Samtidig ringes det i varselbjellene i hele landet. Innen 2020 vil Norge mangle 18 000 helsefagarbeidere. 18 000 par varme hender og omsorgsfulle hjerter som vil og kan ta vare på oss når vi ikke lenger klarer det selv. Eldrebølgen fosser inn mot land, og den kommer til å treffe oss hardt. Vi kan ikke sitte stille i båten og se på at ungdommene hopper av helsefag i hopetall.