Utradering av helsefagarbeideren

Helsefagarbeiderne vrakes og omgjøring av stillinger har fått skje i det stille. Resultatet blir at helsefagarbeiderne i stadig større grad blir et løsarbeidersjikt. Det haster med handling og vi oppfordrer byrådet til å invitere til dialog.

03.01.2018 av Steinar Ottesen
Sist oppdatert: 26.10.2021

Skrevet av Lasse Skurtveit (politisk sekretær i Fagforbundet Oslo) og Helge Sporsheim (leder Seksjon helse og sosial i Fagforbundet Oslo). Publisert i Klassekampen 3. januar 2018.

Folk og politikere er neppe klar over det, men helsebyråkrater og helseledere driver systematisk utstøting av faglærte helsefagarbeidere rundt omkring i virksomhetene i Oslo kommune. I høyt tempo blir stillinger for helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere omgjort til høyskolestillinger. Dersom den utviklinga vi har sett de siste åra fortsetter, vil det ikke være faste, hele stillinger til faglærte helsearbeidere igjen. Det betyr i praksis at disse yrkene utraderes.

Kompetanse og faglighet er mangslungne størrelser. Ideen om at et vitnemål alene forteller om en er egnet til en jobb, bør være utdatert, om det ikke allerede er det. Det er mye som undervurderes, og som formalkompetanse ikke fanger opp, men som er avgjørende for å bli flink som helsepersonell, som karakter, innstilling og holdninger. Tekniske ferdigheter kan læres. Elektronisk pasientjournal-systemer kan læres. Det kliniske blikket kan trenes. Empati, ydmykhet og omsorgsevne er vanskeligere å trene opp.

Aller først: For å gjøre det klinkende klart, vi trenger for all del sykepleier innenfor omsorgsområdet i Oslo kommune, og disse har en viktig rolle i utviklingen av tjenestene som gis. Vårt standpunkt er at det gjøres om for mange stillinger i Oslo kommune i dag uten at man har utredet hva slags kompetanse man trenger, og hvilken kompetanse man har. Samt at helsefagarbeiderne undervurderes i denne prosessen.  

I dag klarer ikke Oslo kommune å dekke opp eksisterende sykepleiervakter med sykepleiere. Helsefagarbeidere vurderes som kvalifisert til å ta disse vaktene enkeltvis, men blir avvist som ikke kvalifiserte når de ønsker fast kontrakt på samme jobben. Arbeidsgiver velger i liten grad å benytte seg av den fagkunnskapen helsefagarbeiderne faktisk besitter. Resultatet blir at helsefagarbeiderne i stadig større grad blir et løsarbeidersjikt, som må ta til takke med helgearbeid, ekstravakter og små brøkstillinger som man ikke klarer å ansette sykepleiere i.

På tross av mangelen på sykepleiere ivrer de etter å omgjøre stillinger. Dette begrunnes blant annet med at samhandlingsreformen har skapt flere oppgaver som krever mer medisinsk kompetanse og at vi har et helselovverk som pålegger at visse oppgaver gjøres av sykepleiere eller andre høyskolegrupper. 

Samhandlingsreformen har ført til sykere beboere på blant annet sykehjem og i hjemmetjenesten, og dermed ført til et økt behov for kompetanse. Men svaret er ikke å omgjøre stillinger, men å satse på kompetansen som finnes. Helsefagarbeiderutdanningen er smidig. Det finnes flere veier til fagbrevet og folk kan jobbe mens de skaffer seg kompetanse. Det finnes også tilleggskompetanse som en helsefagarbeider kan tilegne seg, blant innenfor områder som ernæring og kreft.

Videre er norsk helselovverk for en stor del profesjonsnøytralt - det vektlegger faglig forsvarlighet og funksjon foran profesjon. Så lenge disse kravene om faglig forsvarlighet ligger til grunn, er det ingenting i veien for at for eksempel helsefagarbeidere kan utføre avanserte, sykepleiefaglige prosedyrer, eller ha det faglige ansvaret for tjenesten. Det er opplæring og egen vurdering av kompetanse som setter rammene for det en kan gjøre.

Heller ikke legemiddelhåndtering er underlagt spesielle profesjonskrav, foruten at lege eller farmasøyt skal drive faglig sikring av arbeidet. Derimot understreker Legemiddelhåndteringsforskriften virksomhetsleders ansvar for at virksomheten driver faglig forsvarlig legemiddelhåndtering. Det er virksomhetsleders ansvar å påse at ansatte som håndterer legemidler har riktig kompetanse og god nok opplæring, men forskriften stiller ingen krav om at man skal ha en bestemt type utdanning for å delta i for eksempel legemiddeladministrasjon.

Derfor mener vi at før man omgjør stillinger bør man ha stilt seg følgende spørsmål: Har man utredet skikkelig hvilke oppgaver det er sykepleierne må gjøre, som de ikke kan få avlastning av hjelpleiere/helsefagarbeidere med? Har man sett på arbeidsorganiseringen; gjør sykepleierne mange oppgaver som hjelpepleiere/helsefagarbeidere kunne gjort?  Er det gjort skikkelige vurderinger av om man utnytter handlingsrommet som, for eksempel «Forskrift om legemiddelhåndtering» gir?

Vi vil oppfordre byrådet til å gjøre en grundig kartlegging av dette, og ikke minst at man tar seg tid til å sette seg inn i kompetansemålene for helsefagarbeiderutdanningen, før man bestemmer seg for å fjerne stillingene deres.

Omgjøring av stillinger har fått skje i det stille og, uten at vi kan se at det har vært noen ordentlig debatt om dette. Fagforbundet Oslo har jobbet jevnt og trutt mot utviklinga, gjennom våre tillitsvalgte, men opplever at det blir stadig mer utfordrende å stå imot, og at vi blir stående mye alene.

Vi oppfordrer byrådet til å invitere til en dialog om hvordan de ulike yrkesgruppene best kan benyttes til befolkningas beste. Det haster.