1. mai: Kampdag på ville veier

Årets 1. mai-markering handlet mer om politisk personkamp enn om arbeiderkamp, skriver Victoria De Oliveira.

09.05.2018 av Victoria De Oliveira
Sist oppdatert: 26.10.2021

Arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai 2018. Dagen som for mange vil huskes som dagen da mediene heller snakket om personkamp mellom noen få politikere, enn det vi burde snakke om: Arbeidslivet og utfordringene vi alle møter.

Dette ble ikke fokus 1.mai! Dagen handlet mer om personkamp mellom politikere, og om hvem som dro flest folk på torget. Det handlet heller om populistisk tale og fremmedgjøring av mennesker. Det burde handlet om de som aldri gir opp. Det burde handlet om kampene vi fortsatt kjemper, og kampene som vil fortsette å komme med en borgerlig regjering styrt av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Les også: Listhaug: LO og Ap eier ikke 1. mai

1. mai får meg alltid til å tenke i et historisk perspektiv, om kampene som er blitt kjempet og kamper vi fortsatt står i. Dagen har vi feiret helt siden 1890, og den var en offentlig helligdag fra 1947. Mye har endret seg siden 1890, men kampen om et trygt og godt arbeidsliv for alle, er fortsatt like aktuelt i dag.

Mitt første møte med arbeiderkamp var i magen på mamma, som kjempet for arbeidsplassen sin ved Askim Kjemiske som ansatt på Viking Dekk. Samholdet, demonstrasjonene og solidariteten er noe av det hun har fortalt sto sterkt den gangen. Kampen holdt ikke, hun og mange andre mistet sin arbeidsplass. Mange kamper må kjempes om og om igjen. Samholdet solidariteten og felleskapet er bærebjelkene som gjør arbeiderbevegelsen så unik.

Senere har jeg selv stått med knyttet hånd og kjempet for arbeidsplasser. For det handlet ikke bare om meg! Det handler om alle de arbeiderne som hver dag går på jobb med klump i magen, uvitende om jobben er der i morgen. De som gruer seg, som ikke har noen å gå til når krisen er der. Det handler om de som fortsatt kjemper.

Vi gir aldri opp! Vi står sammen! Det er arbeiderbevegelsens verdier vi kjemper for hver dag. Det gjør heller ikke arbeiderne i Sekkingstad, som står ovenfor fagforeningsknusing, der bedriften slo seg konkurs etter at arbeiderne kjempet frem en tariffavtale. De gir ikke opp! Det gjør heller ikke de streikende barnehageansatte ved Elvebakken barnehage i Trøndelag, som blir nektet tariffavtale.

1. mai burde handlet om kampdagen den er. En kampdag hvor vi kjenner på solidaritet, samhold og felleskapet med andre som engasjerer seg for og som står i kampen for et trygt og godt arbeidsliv for alle!