Velferdsstatens revansj

Koronakrisen har vist oss hvor viktig velferdsstaten er, men fortsatt er det krefter på høyresiden som vil bygge den ned, skriver Erik Bjønness-Hansen og Marina Abrahamsen i denne ukas hjertesak.

20.04.2020 av -
Sist oppdatert: 26.10.2021

Den krevende situasjonen vi nå gjennomgår har virkelig vist oss viktigheten av en sterk og fungerende velferdsstat. Koronaviruset – Covid-19, har snudd samfunnet vårt opp ned, hvor skoler og barnehager har blitt stengt, mange bedrifter har blitt påbudt å stenge og andre bedrifter har mistet sine inntekter. Tusenvis av nordmenn har blitt permittert og landet vårt har ikke opplevd så høy arbeidsledighet siden krigens dager, og ledigheten vokser i et eksplosivt tempo som vi ikke har vært vitne til før.

I Norge har vi en velferdsstat som arbeiderbevegelsen har brukt mange år på å kjempe fram. I disse dager nyter vi godt av det, de som er permittert får dagpenger i tiden uten arbeid, bedrifter får økonomisk hjelp til å betale sine utgifter. Velferdsstaten er et sikkerhetsnett som forhindrer at landet vårt går rett ned i rennesteinen.

Forsikringsselskapet FM Global har laget en oversikt som viser at Norge havner øverst på listen over landene som vil klare seg best når krisen dabber av. Dette har vi en sterk arbeiderbevegelse og visjonære politikere fra venstresiden å takke for. De som for mange år siden kjempet en innbitt kamp om rettferdighet, solidaritet og samhold. De som forsto at vi bare klarer å bygge et samfunn for alle når vi drar lasset sammen.

I Fagforbundet organiserer vi mange av de arbeidstakerne som er definert som samfunnskritiske og som i disse dager gjør at samfunnet vårt fungerer. De som tar vare på de som blir syke, som utdanner barna våre, som holder arbeidsplassene våre rene og de som administrerer det hele. Paradokset skinner frem i den situasjonen vi befinner oss, paradokset er at en eiendomsmegler tjener tre ganger så mye som en helsefagarbeider, og da er bare årslønnen tatt i betraktning, ikke stillingsprosenten.

Fagforbundet har lenge før dette viruset traff oss, ropt ut om deltidsproblematikken ute i disse yrkene. Krisen som vi nå befinner oss i har løftet frem disse arbeidstakerne og vist samfunnet vårt hvor viktig og unnværlig de er. De har blitt klappet for og det har vært utallige skriverier i heder og ære for dem. Det er veldig bra, men løser ikke problematikken rundt lønn og stillingsprosenter. De trenger nemlig en lønn og stilling de kan leve av.

I en stat som Norge har vi de økonomiske musklene til å imøtekomme disse kravene, alt som trengs er politisk vilje. Når pandemien en gang i fremtiden trekker seg tilbake burde det ikke være noe spørsmål når det kommer til å imøtekomme disse kravene. Hvorfor skal de arbeidstakerne som hele samfunnet vårt nå hviler på ta til takke med å komme i siste rekke? De fortjener hele stillinger og en lønn som samsvarer med nettopp den samfunnskritiske jobben de gjør.

Noen har tatt til orde for at dette er nasjonal- og velferdsstatens revansj. Det er vi langt på vei enig i, staten er den man skal kunne stole på i krisetider. Den skal verne om oss alle og kunne ha de musklene som skal til for å holde samfunnet vårt i gang når kriser oppstår. Hadde høyresiden og deres politikk få fosset frem i ville ting sett veldig annerledes ut, vi har alt å takke pionerne før oss som forsto viktigheten av fellesskap og samhold.

Velferdsstaten og fellesskapet skal vi aldri ta for gitt. De som ikke verner om dette og i mange år har tatt til orde for å bygge ned velferdsstaten vil fortsatt være der når krisen er over. Men på lik linje vil også Fagforbundet og resten av fagbevegelsen også være der, og jobbe aktivt mot disse kreftene som ikke verner om de samme verdiene som oss. Men vi og velferdsstaten skal seire, for uten er det ingen framtid for fellesskapet og samfunnet vi kjenner til.