Jern-Erna is back

Jern-Erna er tilbake. Men arbeidsledige folk trenger ikke en isdronning av en statsminister som beskylder fattige for å være fattige, og samtidig tapper statsbudsjettet for å gi skatteletter til de rikeste, skriver Erik Bjønness-Hansen i denne ukas hjertesak.

16.03.2021 av -
Sist oppdatert: 26.10.2021

Et år med restriksjoner. Et år med munnbind, sprit og virusparanoia. En helt ny hverdag som kom som en bulldoser og fjernet alt av rutiner, planer, og framtidsutsikter. Nå sitter vi, et år senere, med et smittetrykk høyere enn noen sinne, oppfylte sykehus og et fullstendig vaksinekaos. I et optimistisk retrospekt til mars 2020, så har vi i alle fall toalettpapir.

Da begrepet «samfunnskritiske yrker» gikk sin seiersgang i fjor, sto vi og applauderte alle de som holder samfunnshjulene i gang. Endelig øynet man et håp om at disse yrkene omsider skulle få den respekten, men først og fremst den anstendige lønnen, de fortjener.

Samtidig som de ansatte i de samfunnskritiske yrkene fikk velfortjente hedersord i avisene og applaus fra balkongene, gikk flere tusen arbeidsfolk ut i permitteringer og arbeidsløshet. NAV fikk en uvarslet tsunami med dagpengesøknader fra folk som ikke visste hvordan de skulle betale neste måneds regninger. Regjeringen trommet i gang pressekonferanser og krisepakker, Norge hadde muskler til takle krisen bra, ingen skulle uroe seg. Nå skulle felleskapet og staten, som ellers høyresiden hater, stille opp for Norges rikeste milliardærer.

I anledning ettårsdagen for pandemien lot statsminister Solberg seg intervjue av NRK. Nå var det andre boller fra statsministerens kontor, det var nesten som en dårlig spin-off. Men det var ikke det heller, dette var den ekte original versjonen, directors cut. Det var tid for comeback, Jern-Erna is back, og denne gangen svingte hun pisken så hardt at man skulle tro hun prøvde å vekke Margareth Thatcher og Ronald Reagan fra de døde for å få stående applaus.

Når vår statsminister i intervju med NRK blir spurt om hva hun tenker om permitterte og arbeidsledige som ikke har råd å betale regningene sine, klær eller mat, svarer hun at folk må slutte å klage og heller forstå hvor godt de har det. Ikke nok med det, hun tillater seg også å tvile på vanlige ærlige arbeidsfolks evne til å kunne betale for vanlige essensielle ting som klær og mat i en normal situasjon.

Det er altså svaret fra statsministeren til arbeidsfolk som nå står i en helt desperat situasjon. Det er snakk om flere hundre tusen arbeidsfolk som har søkt dagpenger siden starten av pandemien, av disse er det mange tusen som har vært permittert hele tiden. Framfor å bedre situasjonen deres, sparkes det heller nedover og nesen spisses opp i stratosfæren.

Man kan mene hva man vil politisk om statsministeren, men det er nok få her i landet som er av den oppfatningen at Jern-Erna er et noe mindre smart menneske. Så det var egentlig en merkelig forestilling fredags ettermiddag på NRK. Sånn som Jern-Erna formulerte seg skulle man tro at det ikke var noen pandemi lenger og at Høyre hadde sluttet å sminke opp arbeidslivspolitikken sin som en euforisk Mor Theresa. Plutselig slo Jern-Erna knall hardt tilbake med beinhard iskald retorikk ovenfor arbeidsfolk og et lite yndig øyeblikk var det ingen pandemi, alt var som det skulle være. Thatcher og Reagan rullet en ærlig sekser på terningen sin.

Men det var ikke vanskelig å forstå at det var krefter i sving på høyresiden, for like etter kom NHO med sitt årlige diktat; ingen lønnsøkning, det må forventes reallønnsnedgang. Kort forklart er reallønn det du kan kjøpe før lønnen din. Altså en nedgang vil da si at arbeidstakere for dårligere råd og det er de dårligste betalte yrkene som rammest hardest. Regjeringen og NHO sitt standpunkt er at hedersord og applaus burde holde lang vei, ja vi burde egentlig vise mer takknemlighet for deres raushet. Mener de, og nå klapper plutselig bedriftseierne også.

Alle de tusenvis som nå går permittert og arbeidsledig fortjener en verdig behandling og en velferdsstat som er der hele veien til de er tilbake i jobb, uten forbehold. Arbeidsledighet er ikke et individuelt ansvar, det er et samfunnsproblem som trenger fellesskapet og handlekraftige politikere, ikke en isdronning av en statsminister som beskylder fattige for å være fattige, og samtidig tapper statsbudsjettet for å gi skatteletter til de rikeste.

Vi trenger politikere som forstår hvem som skaper verdiene, samfunnene og velferden vår. Det er ikke de på toppen, men oss på gulvet.

Nå er det vår tur!