Ta i bruk pensjonistene - de har kunnskap

Det meste forandrer seg – og det forandrer seg fort. Ikke engang pensjonister er som de engang var. En skikkelig pensjonist skal mate duene, stemme i med «Blåveispiken», trenge hjelp til det meste og vil ha det stille og rolig rundt seg.

01.12.2021 av Kjell Engebretsen, leder i pensjonistutvalget i Oslo
Sist oppdatert: 22.12.2021

Men skikkelige pensjonister er ikke så vanlige lenger. Av den millionen alderspensjonister vi nå har i landet, er det ca. 800 000 som klarer seg utmerket selv. Uten behov for hverken institusjonsplass eller annen omsorg enn den vi normalt gir hverandre i hverdagen. Friske, erfarne, kunnskapsrike og med lang tid igjen av livet.

Likevel er eldrepolitikken så å si utelukkende rettet inn mot omsorg. Dette skyldes nok at når vi tenker på pensjonistenes behov og deres rolle i samfunnet – så tenker vi 80 +, mens vi burde tenke 60 +. Bilde av den omsorgstrengende og skrøpelige pensjonisten, med kort tid igjen av livet står sterkt.

Ingen vil pensjonistene noe vondt – tvert imot. Det politiske miljøet, organisasjonslivet, kulturlivet og våre utmerkede kommuner ønsker på alle måter å gjøre livet så godt som mulig for pensjonistene. Men denne viljen til å skape et godt liv for de som er ute av yrkeslivet, innebærer også fravær.

Fravær i forhold til deltakelse og innflytelse. Om vi eksempelvis ser på Stortinget, hvor  pensjonistene ut fra sin andel av befolkningen, burde være representert med flere titalls representanter, har de etter årets valg tre. Den samme underrepresentasjonen finner vi i nesten alle av samfunnslivets ulike organer og funksjoner.

Pensjonistenes fravær i besluttende organer, i organisasjonslivet, i politikken og samfunnsdebatten generelt, skyldes ikke lover og bestemmelser, men holdninger. På mange måter kan dette sammenliknes med kvinnenes situasjon om vi ser bakover i tid. Det var ikke lov eller formaliteter som holdt kvinnene utenfor roller og funksjoner, men holdninger. Og når de endelig slapp til med sine erfaringer, kunnskaper og prioriteringer – tok samfunnet kjempesteg framover. Det å slippe til all den kunnskap og erfaring et land totalt besitter er naturligvis klokt.

En ting er dagens situasjon, men vi får stadig nye pensjonister – og om samfunnsutviklingen fortsetter med samme gode utvikling, så vil de være vel så oppegående som dagens, ha enda mer relevant kunnskap og erfaring, ha en enda lengre forventet levetid og utgjøre en enda større andel av befolkningen. Det er utenkelig at en så stor, oppegående og kompetent gruppe ikke skal ha annen rolle i samfunnslivet enn å være passive konsumenter.

Tiden er definitivt inne til å erkjenne at omsorgspolitikk og eldrepolitikk ikke lenger er en og samme sak. Omsorgspolitikken er viktig og utgjør en av velferdssamfunnets pilarer, men må ikke lengre forveksles med eldrepolitikk.

Det må utvikles en eldrepolitikk hvor fortsatt deltakelse i samfunnslivet etter ordinært arbeidsliv er en rettesnor. Ikke for å forstyrre dynamikken i hverken produksjonen eller i andre sider av samfunnslivet, men for at vår erfaring, våre kunnskaper og vår tenkning skal komme til nytte.